Julemesseforberedelser

Hege Foyn og jeg har en liten salgsbod - Hjemmeskræppa - på et lokalt arrangement her i Steinkjer nå førstkommende fredag: KaKa's jentekveill, på Steinkjer vgs. Vi har brukt de siste ukene til å lage opp litt forskjellig småtteri og her er bilder av noe av det vi skal selge. 

Disse små telyseskene har vi laget i fellesskap. Koselige smågaver med plass til å skrive en liten hilsen under esken. 

Nok et fellesprosjekt - små pakker med fystikker og telys. 

Mange av oss gir gavekort til jul. Disse scrappekortene er utformet slik at det er plass til å sette gavekortet inni. På dne måten blir gaven straks litt mer personlig. 

Sjokolade er aldri feil - ei heller som julehilsen! Sammen har vi dekorert After Eight-sjokoladeesker. 

Nok et fellesprosjekt - en fin og praktisk gave til den som har alt. 

Om du er av dem som liker å gi bort vin i julegave, kan kanskje disse vinflasketag'ene være et hyggelig suplement? Skrivefelt på baksiden av tagen. 

Mange skriver fortsatt julekort for hånd, og da gjør det seg med et hjemmelaget julekort også, gjør det ikke? Vi har mange forskjellige varianter.

Og om du ikke bare er i julemodus, så har vi bursdagskort også - i haugevis! De er forresten fine å gi bort i julegave også: Knyt ei sløyfe rundt 3-4 kort og gi dem bort. Alle trenger bursdagskort en eller annen gang. 

Fargebomber!

I ATC-gruppa jeg er med i, var utfordringen for oktober å lage en serie til temaet: sirkler & farger. Perfekt utfordring for meg som digger begge deler! Det er noe med sirkler - de gir ro i sjela. Og farger - herlighet, de funker alltid. 

Selve bakgrunnsarket ble først dekket med sånn tynt papir fra Tim Holtz, før jeg malte lett over med hvit maling for å dempe papiret litt. Så gikk jeg bananas med fettfargene mine og laget fargebomber! For å myke opp overgangen mellom sirkelbombene og den lyse bakgrunnen, har jeg brukt fingeren til å gni utover den ytterste delen av sirklene. Det er noe av det artigste med fettfarger, spør du meg! Så har jeg dyppet enden på en tom dorull i svart og hvit maling for å "samle" sirklene. Teksten er skrevet på data og printet ut (bortsett fra på den første, hvor jeg optimistisk begynte med å skrive for hånd, men ble for utålmodig til å gjøre det med alle...). Og sitatet? Jeg digger det! 

Herrekort

Dagens restepapirkort er laget til et inspirasjonsbidrag i Ett trykk-bloggen. Der setter vi fokus på kort til mannfolka. Brunt, knapper og vimpler - det er vanskelig å tenke kreativt når jeg lager kort til kara, kjenner jeg. Merksnodig, egentlig. Hvorfor er det mer naturlig å bruke spreke farger og sånt til damer enn menn? Det stereotype viser seg tydeligvis igjen på mange områder... Vel, vel - uke 3 - kort 6 er i alle fall laget. Nå mangler jeg bare dagens kort, så er jeg ajour og klar for ny uke i morra. 

Stemplene er fra denne plata:

Hilsninger

Frisk som en fisk og snart er det jul!

Hvis dere virkelig legger godviljen til, kan dere kanskje se at dette er en lift av uke 3-kortet i #åshildsprosjektrestepapirkort... Eller? Haha, samme kan det egentlig være. Det viktige er at jeg har laget nok et kort, sant? Bakgrunnsarket er fra Papirdesign, stempelet fra en gammel juleplate fra Norsk Stempelblad. Snøkrystaller fra Tim Holtz og kvister fra Kort & Godt. 

Uke 3 - kort 5. Og ja, jeg er litt bakpå, så det kan være det popper opp et par kort til i løpet av kort tid. Jeg har ikke hatt så mye tid eller ro til å lage kort de siste dagene. Det er rart hvor sterkt disse kreftkontrolltimene setter seg i kroppen, selv om jeg egentlig ikke har noen grunn til å tro at de skulle vise noe galt. Alle prøver har jo vært fine så langt, og jeg føler meg ganske så frisk. Likevel reagerer kroppen. Det er kanskje ikke så rart heller, for den dagen for 2 år siden når jeg dro på min første mammografitime, var det ikke i mine villeste fantasier at jeg kunne få beskjed om at de hadde funnet noe - og da fant de jo den store svulsten. Jeg gikk inn døra der, var i superform og følte meg så rolig på alt. Når jeg gikk ut igjen, var hele verden snudd på hodet. Så, nei, det er kanskje ikke så rart at kroppen går litt i forsvar når disse kontrolltimene dukker opp og jeg må gå inn døra på sykehuset igjen... Kroppen husker. 

Kontrolltimen var i går - og hver eneste blodprøve var helt super! Jeg er fortsatt kreftfri og det er skikkelig digg. Dagen i dag har gått med til etterdønningene av det hele. Tom i kroppen og ganske ukonsentrert... Så er det sånn det er dagen derpå. Det er virkelig helt til å leve med! Det ble til og med et lite julekort nå i kveldstimene... 

Crazy colors...!

Herlighet, jeg har virkelig mange sprø mønsterpapir! I dag var det det rutete bakerst som ble trukket i restepapirbunken min... Men et bursdagskort ala Koht kan sikkert funke til noen, det også. Jeg blir i et minste glad når jeg ser på det - det er da noe. 

Uke 3 - kort 4.

Nå skal jeg krype opp i sofaen, krølle meg under et varmt pledd og drikke en kopp varm kakao, for i dag hutrer Halvorsen... Herlig med vinter, gitt. 

Glitrende juleklem

Aller først: Takk for de varme tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg. Og takk for at dere tok dere tid til å lese. Det betyr mye for meg. 

Dagens restepapirkort - uke 3/ kort 4 - er av den glitrende sorten. Og når det er glitter, så trengs det ikke så mye annet. Stempelteksten er fra Norsk Stempelblad - Marte Olaussens design. Snøkrystallene er fra et die-sett fra Tim Holtz og stjerna i midten er fra Storyteller. 

I ettermiddag blir det julekortverksted i heimen, for Hege og jeg tøffer oss og hiver oss med på Kaka's jentekveill på Steinkjer. "Hjemmeskræppa" heter standen vår og vi håper det er mange som stikker innom oss. 

Laugh and live more!

Dette kortet ville seg bare ikke... Jeg prøvde og prøvde, flyttet om, føyde til, fjernet igjen... Selv det fine stempelet, som jeg har hatt som favoritt i mange år, ble helt feil. Og jeg som gikk inn på hobbyrommet nå i kveld fordi jeg hadde behov for å bare leke litt... Et eller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Jeg ble nemlig surere og surere, og mer og mer frustrert. Jeg hadde jo en så fin idé i hodet når jeg startet og trodde jeg visste hvordan jeg skulle komme i mål. Og så ble ingenting som tenkt. 

Og nå sitter jeg her og kan ikke annet enn å bli forundret over hvordan underbevisstheten leker med meg når jeg som minst aner det selv. Kveldens kortlagingsprosess er nemlig en miniatyrutgave av årets livsstilsendringsprosjekt. Jeg startet opp full av optimisme og trygg i troen på at jeg visste både målet og veien dit. Men, et aller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Og har blitt bare surere og surere, og mer og mer frustrert og motløs. Ingenting har jo blitt som jeg hadde tenkt. Målet er fjernere enn noen gang, ja, stort sett så fjernt at jeg ikke en gang klarer å få øye på det. Og veien jeg trodde jeg hadde staket godt ut, den er den mest uforutsigbare krøtterstien jeg har vært borti. Drit og dra. 

Bare se for deg hvordan de fine og optimistiske peptalk-skiltene langs stien er kludret over med sort sprittusj og fylt med sarkastiske kommentarer om min særdeles I M P O N E R E N D E vandring så langt... Kort oppsummert: Jeg er en vandrende fiasko. 

Takk og lov at jeg både har folk rundt meg som er gode på å gi meg gangsyn igjen, og at jeg i tillegg husker på å gi meg selv tid til å sortere tanker når jeg har det sånn som jeg har det nå. For det som har skjedd, er egentlig ganske enkelt å forklare. Jeg har blikket på Mount Everest når jeg egentlig skulle - og ville! - hatt blikket på Olstolen. Jeg vil egentlig bare leve enkelt og være glad for hver dag. 

I stedet har jeg hatt fokus på krevende prosesser og en tanke om at livet først blir bra nok når jeg står på Mount Everest. "Når jeg bare har gått ned så og så mange kilo, da..." eller "Når jeg bare klarer å jogge, da...". Og så klarer jeg jo ikke å gå ned så mange kilo som jeg har planlagt. Og ikke klarer jeg å jogge heller. Mount Everest har blitt et håpløst gedigent nedtursprosjekt. Og jeg har blitt sur og motløs. Kreftfri og sur fordi jeg ikke føler jeg er flink nok - jadda. Fin måte å hylle livet på, Åshild. 

"Laugh and Live more!"

Snakk om å få en oppdatert kartbeskrivelse servert rett i fleisen, a! Snakk om å få en real vekker når jeg trenger'n som mest. Det er jo dette jeg lengter etter: latter og liv og glede. Det sies ofte, og helt klart med rette, at vi som har vært kreftsyke og blitt kreftfrie igjen, har fått livet i gave. Jeg ser nå at jeg aldri rakk å kjenne på den følelsen. Hånd i hånd med friskmeldingen, ble jeg kastet rett ut i en ny og kaotisk berg-og dalbane hvor det viktige var å holde seg fast med tenner og tær til vogna stanset igjen et eller annet sted der framme. For livsstilsendring er på mange måter også en traumatisk prosess. Det handler om å endre på mønster man har levd med i mange år, kaste seg hodestups ut i ukjent farvann, ni-glane på målet der fremme og dermed helt glemme å se seg rundt her og nå. 

Og alt jeg egentlig trengte og lengtet etter, var å senke skuldrene, puste ut og si: "Hei verden - her er jeg igjen. Nå er jeg klar for å leve." 

Om et par uker skal jeg til nytt opphold på Røros. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har vært flink livsstilsendrer. Jeg har ikke kommet meg oppover Mount Everest slik planen var. Puppa som henger der oppe og roper om "Heeeel kropp, Åshild, fiiiiin kropp!", er like fjerne nå som for et år siden, for BMI-tallet er støpt i rå betong. Men tilbake til de fine folka jeg har rundt meg som gir meg litt gangsyn igjen: Når jeg, med småstive bein, tung pust og røde kinn kommer meg opp på toppen til Olstolen her på Røra, retter ryggen og ser utover - ja, da er både pupper, BMI og Mount Everest helt glemt. Alt jeg fokuserer på da, er den flotte utsikten utover fine Trøndelag, mestringsfølelsen som får meg til å rette ryggen og smilet som fyller hele meg. Jeg lever. Jeg L E V E R! Det er pokker meg viktigst av alt. "Laugh and Live more!" Ja, jeg vil leve mer! Og le? Hihi, på tur med Merete er det umulig ikke å le! 

Så, ja, kortet ble ikke som planlagt, men det ble jo et kort læll. Det kan jeg leve med. 

Ny uke med restepapir

Det er ny uke i restepapirutfordringen og her er mitt første kort, uke 3/ kort 1. Jeg digger fargekombinasjoner som trosser de "reglene" vi lærte når vi var små, som at rødt ikke passer sammen med rosa - og putter du oransje der også, så herlighet! Jeg trodde på det i mange år, jeg. 

Den tid er over. 

Singing in the rain

Jeg er så glad i disse definisjonsstemplene våre, og når papiret i tillegg er turkis, ja, da kosær Halvorsen seg! Siste kort i uke 2. I morra er det nytt kort å lifte.

Hjertebord

Ny die - det er alltid moro å teste ut. Denne ser jeg kan bli ganske morsom å bruke på mange forskjellige måter. Uke 2/ kort 6.

Bursdagsklem & frodig fjærprakt

Jeg kan ikke noe for det - turkis/mint er min favorittfarge. Jeg koser meg glugg når jeg lager kort i den fargen. Her var utfordringen egentlig å bruke den raden med fjær Annie kjøpte til meg på Bikuben. Uke 2/ kort 5.