onsdag, mars 29, 2006

Blogg-tanker...

Jeg er rar – eller muligens temmelig skrudd... Og det er sant det jeg har skrevet her i de tidligere innleggende. Jeg er en stolt perfeksjonist som streber etter å prestere, etter å få anerkjennelse. That's me - jeg kan like det eller ikke like det. Men that's me.

Denne bloggen ble til fordi jeg hadde behov for å rydde litt i kaoset mitt, systematisere litt, visualisere, sette ord på det. Den ble til fordi jeg hadde et behov for å være ærlig med meg selv, et behov for å se hvor jeg har fokus fra dag til dag. Og sånn har bloggen også fungert.
Til dels...
Jeg har klart å finne et hovedfokus hver dag – klart å si til meg selv at idag er det dette jeg skal jobbe med, alle andre tanker får vente.

Og det har vært godt for meg.

Godt fordi på denne måten tar jeg kontroll over dagen min. Jeg har en agenda. En plan. Et oppdrag som må gjennomføres.

Godt fordi på denne måten presterer jeg. Bloggen har blitt en arena hvor jeg kan få tilfredsstilt mitt behov for å prestere. Daglig. Jeg jobber hardt og bruker mye tid på å skrive best mulig, finne mest mulig passende dikt og illustrasjon og helst skrive om et tema som flest mulig kan få noe ut av.

Godt fordi på denne måten får jeg anerkjennelse. Kjente og mer ukjent er stadig innom her og legger igjen kommentarer – både til det jeg skriver og til det jeg lager. Klare bekreftelser på at jeg gjør noe bra. Noe jeg kan være fornøyd med.

Så bloggen har så langt vært god for meg. Den oppfyller tre av mine sterkeste behov; kontrollbehov, prestasjonsbehov og behovet for anerkjennelse. Og det er bra. Det gjør meg godt.

Men er jeg tilstede i det jeg gjør, i det jeg skriver, tilstede når jeg skaper? Eller er dette en ”utadæsjælåpplevelse”? Har jeg har hatt for mye fokus på tenke-biten, slik at jeg står litt på utsiden og observerer meg selv? Vurderer. Reflekterer. Og sensurerer. Bruker jeg bloggen slik den egentlig var tenkt? Som en slags luftegård for tanker, ideer, frustrasjoner og kreative krumspring – så ærlig som mulig? Eller – (og nå sitter ærligheten langt, langt inne, kjenner jeg) – har noe av det viktigste med bloggen blitt å se om jeg får kommentarer på innlegget mitt?

Det er hardt å endre mønster.
Intensjonen med bloggen var å finne en ny måte å gjøre noe med alle tankene mine, et forsøk på å bryte blant annet mitt gamle ’gruble og bli deppa over alt jeg ikke kan og fikser’-mønster. Bloggen skulle være et fristed – et sted hvor jeg ikke skulle behøve å bevise noe som helst. Et sted hvor jeg kunne bare være. Et drodle-sted.

Og så sitter jeg her og er bare skremmende god til å prestere...

4 kommentarer

banglamarie sa...

Jeg kjenner meg sånn igjen i ordene dine Aashild. Du er så herlig ærlig! Og du har en god selvinnsikt, det beundrer jeg deg for! Takk for at du deler disse ordene dine! Jeg tror det er flere enn meg som kjenner seg igjen! Vi trenger alle anerkjennelse, vi er jo mennesker ;) Det er godt å få bekreftelse på at det vi gjør er fint, og at det gir noe til andre. Derfor synes jeg blogen er et fint sted å dele og få tilbakemeldinger! Du har en flott blog, og det er utrolig flott å følge din reise! Takk for at du deler disse ordene!
Keep up the good work ! ;)
(jeg øver meg på engelsk om dagene.. he, he)
-Marie

gudrun sa...

Som Marie sier syns jeg denne bloggen din har blitt et flott sted. Du virker så ærlig og kommer inn på MANGE ting som mange av oss kjenner oss godt igjen i.
Alle ønsker vi å få til noe, prestere, være flinke og få gode tilbakemeldinger. Vi er jo bare mennesker....
Ved at du deler får du sikkert også tilbakemeldinger på at mange har akkurat de samme tankene og følelsene som de du deler. Er ikke det godt?
Er det ikke givende å føle at andre syns de blir litt og litt kjent med deg, og muligens med seg selv gjennom denne bloggen din?
Er det ikke godt å føle at man har noe å gi?
Jeg setter stor pris på å få lov til å komme inn på dette lille fristedet ditt innimellom, Åshild. Tusen takk!

Anonym sa...

Du har reisefølge!
Det gjør sterkt inntrykk det du skriver, ikke bare fordi du gir så mye av deg selv, men fordi det du skriver er så gjenkjenbart i mitt eget liv.

Jeg tror det er allmenne tema og tanker, men de fleste av oss vil ikke, orker ikke,har ikke mot, eller tar seg ikke tid til, å dykke ned på dypet og fundrere og reflektere. Noen av oss blir også redde. Det er tryggere å ha følge når en skal gjøre dyp-dykk.Og det er godt å ha følge med deg Åshild.
"Å være god nok" , er også et uttrykk jeg har blitt oppmerksom på i det siste. En god venn irettesetter meg hver gang jeg sier det. Det heter ikke god nok, det heter god!! Du er god, og det er mer enn nok. God nok, er å sette mål på og strebe etter en yttergrense, du sier 120%. Når jeg gjør, gir eller er, mitt beste, er jeg god! for meg selv og for andre. Mer må vi ikke kreve av oss selv, eller andre. Du er god, jeg vet det 100% sikkert fordi jeg har kjent deg siden 1973. Klem

T:o)ve sa...

Å ha en blog er et eget lite fristed, men også et lite rom hvor andre kan komme innom på besøk :o) Jeg setter i alle fall stor pris på dine ærlige ord, vi har det vel litt sånn alle sammen innimellom,- vi er jo tross alt bare mennesker som Gudrun sa ;o) Vi liker å vite at noen setter pris på det vi gjør, uansett om det er en venninne, barn, familie, så liker vi å få en bekreftelse på at det vi gjør er bra og at det blir satt pris på.

Jeg setter i alle fall stor pris på å kunne stikke innom for en liten titt på dine mesterverk ;o)

Klem