tirsdag, desember 06, 2016

6. desember



Så mye lettere det er å sette ord på de tingene som får meg til å kikke ned i bakken enn de som gjør at jeg løfter hodet og glitrer oppe blant stjernene. Nå har jeg prøvd å skrive en tekst om å rose seg selv og være stolt av alt jeg faktisk får til, men Jante er ivrig i tjenesten og slukker enhver antydning til stolte gnister momentant. Så JEG må kanskje falle til ro med at jeg FÅR lure inn de fine ordene slik at DET ikke blir så tydelig at jeg har funnet koden TIL tastesperra. Hah! 

mandag, desember 05, 2016

5. Desember


"Det å klare selv og det å mestre hverdagen, seg selv og det sosiale samspillet skaper god selvfølelse, og resulterer i glade barn som stadig flytter sine mestringsgrenser. Ved å hjelpe barna for mye, fratar vi barna mulighet for læring og mestring. De selvhjulpne barna blir til initiativrike barn med større selvtillit." (Et barnehagerelatert sitat om barns mestring.)


Det er slik vi læres opp. Og vi vil så gjerne klare selv. Vi vil gå gjennom dagene med rak rygg og fortelle verden at vi mestrer livet. Og mange av oss kan gå lenge på egne ben, selv med små fall i ny og ne. Vi børster fallet og den sårede stoltheten av oss og haster videre. Vi klarer selv. 


Helt til vi en dag går der så hudløse at vi plutselig og intenst kjenner berøringen fra et annet menneske. Nervene møtes uten beskyttelse og slår gnister. Vi kan bli redde og flykte fra berøringen. Eller vi kan våge kjenne på den. På pusten og nervene, på gnisten og møtet. For det er i møtet det skjer. I rommet mellom hjertene, mellom den som taler og den som lytter, i blikkene som møtes. Det er fint å klare selv, men det er like sterkt å våge ta i mot berøringen.


Å være et hudløst menneske, kan skape en berøring av de sjeldne. Et menneske som hele livet har klart selv, men som i dag var akkurat så hudløs at akkurat den lille berøringen skapte akkurat den gnisten som skulle til for at blikkene våre møttes. Fantastisk. 


Nei, vi skal ikke alltid klare selv, og det er helt ok å oppleve at vi ikke mestre verken oss selv eller det sosiale samspillet. Det er ikke alltid sant at vi fratar noen muligheten for læring og mestring om vi rekker ut en hånd. Noen ganger ligger nettopp både læringen og mestringen i det å ta i mot den utstrakte hånda. Og i møtet og opplevelsen av å ikke stå helt alene. 

søndag, desember 04, 2016

4. desember



Mestringsfølelse er en fantastisk oppfinnelse. Og noe av det rare med den, er det at den får oss til å glemme alt som måtte til av innsats i forkant. Når vi står på toppen med armene i været og seiersropet i full fart ut av et stort glis, da er det kun øyeblikket som betyr noe. Glemt er alle dagene med regelmessig opptrening, alle timene med prøving og feiling, og alle minuttene med slit og tårer. Glemt er ikke minst følelsen av å ikke være god nok, tankene om å ikke få det til og opplevelsen av å ville gi opp. Akkurat der og da - i mestringsøyeblikket - er mestringen alt som betyr noe. Det er mer enn tusen ganger nok. 


Så er det sånn at det rare med opplevelsen av fravær av mestringsfølelse, er at det kan få oss til å glemme akkurat det samme: vi glemmer alt som faktisk måtte til av innsats på vei mot det fantastiske mestringsøyeblikket. Vi lengter oss helt glemske. Vi husker bare øyeblikket - ikke hvordan vi jobbet for å komme dit. Vi blir nådeløst utålmodige med oss selv og brutalt strenge i jakten på mestringsopplevelsene der oppe på de herlige toppene. Vi glemmer helt at vi må ta ett steg med prøving, ett med feiling, det neste med mot og så ett med vilje, ett med trening og det neste med restitusjon, ett steg med tid og og minst femten med tålmodighet...


Mestringsfølelse ER en fantastisk oppfinnelse. Vi kommer til å stå der oppe igjen. Kunsten er bare å stole på oss selv - og stole på at denne stolingen holder i massevis. 


God 2. søndag i advent ❤️

lørdag, desember 03, 2016

3. Desember



Dagens Pingu gir rom for mange forskjellige historier. Bildet ble tegnet i takknemlighet over å få ha så mange flotte tantebarn, men bildet er også en god skildring av oss mennesker, av fellesskap. Og ser du litt nøyere på hver enkelt av dem, finner du kanskje mange forskjellige personligheter og uttrykk. Å være en del av en flokk, handler i stor grad om å være raus. Hvor god er jeg på å takle Pingu som står der så stolt over egne prestasjoner, eller Pingu som hele tiden søker kontakt? Eller Pingu som går mye alene i flokken, eller Pingu som er så full av energi? Og hva med Pingu som er helt handlingslammet og ikke klarer bidra, eller Pingu som bare virrer forvirret mellom alt og alle? For ikke snakke om Pingu som er helt tom? Klarer jeg for eksempel å se, at bak stoltheten ligger det kanskje en lang rekke nederlag som endelig har blitt til mestring? Klarer jeg å se at Pingu som søker kontakt, kanskje gjør det fordi hun føler hun har møtt noen som forstår? Klarer jeg å se at Pingu som går mye alene, kanskje syns det er godt å bare være uten å måtte gi? Klarer jeg å se at Pingu som er så full av energi, kanskje sprudler over av tryggheten hun opplever i gruppa? Klarer jeg å se at Pingu som er handlingslammet, står midt i kaotiske prosesser som krever alt fokus? Klarer jeg å se at Pingu som bare virrer, virrer fordi de store endringene gjør at hele livet hennes vendes oppned? Klarer jeg å se, at Pingu som er helt tom, har gitt og gitt hele livet? 


I møte med andre, er det tross alt likevel ikke så vanskelig å si som Marte Svennerud: Je tar alle sju! Vi er heldigvis ganske rause i møte med hverandre. Men hva hvis jeg nå sier at den flokken jeg beskriver her, egentlig er min indre flokk av Åshilder? Åshild som er kry som ei høne over at hun får til mer enn hun trodde hun skulle klare, Åshild som så inderlig lengter etter tid med de som ser henne og rommer henne, Åshild som stadig velger å trekke seg litt unna fordi av og til har hun det best med seg selv, Åshild som i neste øyeblikk flirer hjertelig sammen med de andre fordi hun har det så bra, Åshild som plutselig går helt i frys fordi det oppsto en situasjon som stjal alt fokus, Åshild som forvirra virrer rundt i livet sitt fordi det er så mye nytt hun må finne ut av, og Åshild som bare griner fordi kroppen er helt utslitt. Alle disse Åshildene i flokk - hvor raus klarer jeg være da? Tar je alle sju? Tåler je alle sju? 


Hvordan ser din flokk ut akkurat i dag? Møter du deg selv med omsorg og raushet? Tar du alle sju? 

fredag, desember 02, 2016

2. desember


Hvor paradoksalt er det ikke at det krever så mye mer styrke å være liten enn å være stor? Hvor underlig er det ikke at det krever så mye mindre av oss å gi enn å ta i mot? 


Dette Pingubildet har teksten "Jeg skal passe på deg. Alltid." Det sier noe om at det faller seg så naturlig for oss å være sterke og beskyttende. Det ligger i instinktet vårt. Vi tar vare på de vi er glade i. 


Men hva skjer med oss når vi plutselig er den lille? Fra det undrende hjørnet ønsker jeg deg en god fredag ❤️

torsdag, desember 01, 2016

1. Desember

"Med gode venner i ryggen" 


De likner

Venner i ryggen og vende ryggen til


Jeg er så takknemlig for at

mine venner vender ryggen bort

og hjertene til


Så kan jeg bare håpe

at de tilgir meg

at jeg står her med ryggen til

akkurat nå


Hjertet mitt banker så

varmt det bare kan 

bakover

ut og gjennom 

mot hjertene til

de hendene jeg har i ryggen


...


Det er 1. desember og tradisjon tro blir det adventskalender fra meg i år også. Og siden advent er akkurat samtidig med mine Rørosdager, syns jeg det passer perfekt å la min fine livsstilsendringskompis Pingu få slå an tonen og bli årets røde tråd. Aller helst skulle jeg laget 24 splitter nye bilder, men det vet jeg at blir bare stress. I stedet for har jeg hentet frem igjen noen av favorittene mine. De tåler å bli vist frem igjen, og så har jeg planer om å krydre dem med litt skriblerier. Ønsket mitt er at det blir en ny luke her hver dag, så får vi se om det lar seg gjennomføre. 


Bak den aller første luka i kalenderen ligger bildet "Med gode venner i ryggen.". For meg kunne ikke kalenderen startet med noe bedre! Tenk å være så fantastisk heldig å ha så mange gode venner i ryggen som det jeg føler jeg har. Snakk om å telle sine blessingser! Denne adventskalenderen er derfor dedikert hver eneste en av dere. Dere betyr så mye for meg. Hver dag nå gjennom hele adventstida skal jeg ikke bare få sende dere gode tanker, dele refleksjoner og sette fokus på det jeg mener er viktige ting - jeg skal også få ha dere i ryggen! Er det noe jeg virkelig trenger nå, er det solid ryggstøtte. Ikke bare fordi jeg står i krevende prosesser, - nei, faktisk kanskje vel så mye for å ha fokus på alt det fine som er i livet mitt. For, tenk dere at dere står oppreist og har gode venners hender som fysisk støtter dere i ryggen. Det er så fort gjort å ha fokuset kun på det mest synlige - som her at vi med ryggstøtte står støtt, og det er godt i seg selv, men det er jo så mye mer! Bare kjenn på all varmen som stråler ut fra alle hendene! De gode berøringene! Samholdet. Fellesskapet. Tilliten. Troen. 


Med gode venner i ryggen - snakk om genial oppskrift på en fin desember!


onsdag, november 16, 2016

Julemesseforberedelser


Hege Foyn og jeg har en liten salgsbod - Hjemmeskræppa - på et lokalt arrangement her i Steinkjer nå førstkommende fredag: KaKa's jentekveill, på Steinkjer vgs. Vi har brukt de siste ukene til å lage opp litt forskjellig småtteri og her er bilder av noe av det vi skal selge. 


Disse små telyseskene har vi laget i fellesskap. Koselige smågaver med plass til å skrive en liten hilsen under esken. 



Nok et fellesprosjekt - små pakker med fystikker og telys. 


Mange av oss gir gavekort til jul. Disse scrappekortene er utformet slik at det er plass til å sette gavekortet inni. På dne måten blir gaven straks litt mer personlig. 


Sjokolade er aldri feil - ei heller som julehilsen! Sammen har vi dekorert After Eight-sjokoladeesker. 


Nok et fellesprosjekt - en fin og praktisk gave til den som har alt. 


Om du er av dem som liker å gi bort vin i julegave, kan kanskje disse vinflasketag'ene være et hyggelig suplement? Skrivefelt på baksiden av tagen. 



Mange skriver fortsatt julekort for hånd, og da gjør det seg med et hjemmelaget julekort også, gjør det ikke? Vi har mange forskjellige varianter.


Og om du ikke bare er i julemodus, så har vi bursdagskort også - i haugevis! De er forresten fine å gi bort i julegave også: Knyt ei sløyfe rundt 3-4 kort og gi dem bort. Alle trenger bursdagskort en eller annen gang. 



søndag, november 13, 2016

Fargebomber!


I ATC-gruppa jeg er med i, var utfordringen for oktober å lage en serie til temaet: sirkler & farger. Perfekt utfordring for meg som digger begge deler! Det er noe med sirkler - de gir ro i sjela. Og farger - herlighet, de funker alltid. 

Selve bakgrunnsarket ble først dekket med sånn tynt papir fra Tim Holtz, før jeg malte lett over med hvit maling for å dempe papiret litt. Så gikk jeg bananas med fettfargene mine og laget fargebomber! For å myke opp overgangen mellom sirkelbombene og den lyse bakgrunnen, har jeg brukt fingeren til å gni utover den ytterste delen av sirklene. Det er noe av det artigste med fettfarger, spør du meg! Så har jeg dyppet enden på en tom dorull i svart og hvit maling for å "samle" sirklene. Teksten er skrevet på data og printet ut (bortsett fra på den første, hvor jeg optimistisk begynte med å skrive for hånd, men ble for utålmodig til å gjøre det med alle...). Og sitatet? Jeg digger det! 





torsdag, november 10, 2016

Herrekort


Dagens restepapirkort er laget til et inspirasjonsbidrag i Ett trykk-bloggen. Der setter vi fokus på kort til mannfolka. Brunt, knapper og vimpler - det er vanskelig å tenke kreativt når jeg lager kort til kara, kjenner jeg. Merksnodig, egentlig. Hvorfor er det mer naturlig å bruke spreke farger og sånt til damer enn menn? Det stereotype viser seg tydeligvis igjen på mange områder... Vel, vel - uke 3 - kort 6 er i alle fall laget. Nå mangler jeg bare dagens kort, så er jeg ajour og klar for ny uke i morra. 

Stemplene er fra denne plata:


onsdag, november 09, 2016

Frisk som en fisk og snart er det jul!


Hvis dere virkelig legger godviljen til, kan dere kanskje se at dette er en lift av uke 3-kortet i #åshildsprosjektrestepapirkort... Eller? Haha, samme kan det egentlig være. Det viktige er at jeg har laget nok et kort, sant? Bakgrunnsarket er fra Papirdesign, stempelet fra en gammel juleplate fra Norsk Stempelblad. Snøkrystaller fra Tim Holtz og kvister fra Kort & Godt. 

Uke 3 - kort 5. Og ja, jeg er litt bakpå, så det kan være det popper opp et par kort til i løpet av kort tid. Jeg har ikke hatt så mye tid eller ro til å lage kort de siste dagene. Det er rart hvor sterkt disse kreftkontrolltimene setter seg i kroppen, selv om jeg egentlig ikke har noen grunn til å tro at de skulle vise noe galt. Alle prøver har jo vært fine så langt, og jeg føler meg ganske så frisk. Likevel reagerer kroppen. Det er kanskje ikke så rart heller, for den dagen for 2 år siden når jeg dro på min første mammografitime, var det ikke i mine villeste fantasier at jeg kunne få beskjed om at de hadde funnet noe - og da fant de jo den store svulsten. Jeg gikk inn døra der, var i superform og følte meg så rolig på alt. Når jeg gikk ut igjen, var hele verden snudd på hodet. Så, nei, det er kanskje ikke så rart at kroppen går litt i forsvar når disse kontrolltimene dukker opp og jeg må gå inn døra på sykehuset igjen... Kroppen husker. 

Kontrolltimen var i går - og hver eneste blodprøve var helt super! Jeg er fortsatt kreftfri og det er skikkelig digg. Dagen i dag har gått med til etterdønningene av det hele. Tom i kroppen og ganske ukonsentrert... Så er det sånn det er dagen derpå. Det er virkelig helt til å leve med! Det ble til og med et lite julekort nå i kveldstimene...