onsdag, november 12, 2014

Privilegert og takknemlig


Det er et STORT privilegium å ha en godt nettverk rundt seg. Det er deilig å ha mange gode folk rundt seg når dagene er gode - og det er ubeskrivelig fint å ha fine mennesker rundt seg på mer krevende dager. 

Jeg har alltid vært heldig å ha en stor omgangskrets, men jeg har også tidvis sutret litt over hvor dumt det er at så mange av dere bor langt unna. Det skal jeg slutte med her og nå, for for noe tull! Sutre over at jeg har mennesker spredt ut over både i Norge og utover landegrensene som bryr seg om meg? Jeg må jo heller rope ut et G I G A N T I S K og R U N G E N D E hipp hurraaaaaaaaaaa! ❤️❤️❤️ Det er jo nesten sånn at samme hvor jeg skulle ha lyst til å reise, så har jeg en venn jeg kan si hei til �� Hvor fint er vel ikke det? Eller hvor fantastisk er det ikke når postkassa er full av varme og omtanke fra alle deler av landet? For ikke å snakke om de gode ordene som triller inn til meg i de ulike digitale arenaene? Jeg er privilegert og enormt takknemlig over å få ha dere i livet mitt ❤️ "It's not what we have in life, but who we have in our life that matters." 

Så dagens collage er en digital blomsterbukett til hver eneste en av dere som er en del av nettverket mitt - takk for at dere er der ❤️ 

tirsdag, november 04, 2014

Sometimes...


Aller først: Det er tid for en aldri så liten feiring! I dag er jeg nemlig akkurat halvveis i cellegiftbehandlinga - hurraaaaaaaa! I dag er det 3 måneder siden jeg fikk min første dose - og 3 måneder til jeg får min siste. Det er verdt et hurra og mer til, spør du meg. Det har vært de tre rareste, skumleste og mest krevende månedene i livet mitt. Samtidig har nettopp de samme månedene gitt meg mye fint. Jeg vil overhode ikke proklamere at det å bli syk, gir gode opplevelser og ei heller vi jeg si at jeg ikke ville vært det foruten. Det er bullshit. Jeg kunne virkelig gjerne tenke meg å være dette foruten. Men det jeg er glad for midt oppi det hele, er det som åpenheten har åpnet opp for. Det har vært - og er fint. Det er ikke sykdommen som gir gode opplevelser. Det er det at vi sammen klarer å være åpne om det som er, og at vi våger å dele, by på og ta i mot. Det ville jeg ikke vært foruten. 

Og samtidig som at dette er en aldri så liten jubeldag, er det også dagen før dagen. Igjen. I morgen skal jeg ha min første dose av en ny type cellegift, og jeg kjenner jeg gruer meg. Nok en gang må jeg kaste meg ut i det ukjente og se hva som skjer. Hvordan reagerer kroppen på denne? Hvordan blir dagene mine fremover? Kroppen er allerede ganske sliten etter de tre første månedene, og det er mye å fordøye av både tanker og følelser. Det er krevende å holde fokus på at dette på sikt skal gjøre meg godt, selv om det oppleves temmelig nedbrytende her og nå. "Sometimes what you're most afraid of doing is the very thing that will set you free." 

Så skål for dagen i dag - og gode tanker for dagen i morgen ❤️

onsdag, oktober 22, 2014

Sharing


"Sharing makes you bigger than you are.
The more you pour out, the more Life will be able to pour in." 

Det er få ting jeg brenner mer for enn nettopp dette - det å dele av seg selv med andre. Eller bjuuuuuuuda på dej, som Christine Koht sier med hele seg. Jeg tror på deling. Jeg tror at vi ved å våge dele av oss selv, kan berøre andre. Jeg tror også at vi ved å by på oss selv, i gode og onde dager, med det vi er og har, får i bøtter og spann tilbake. 

Jeg er et uforbederlig delemenneske. Noen vil kanskje mene jeg deler både for mye og for ofte. Det er greit. Men jeg klarer ikke la være! Jeg får jo så mye igjen! Av smil og tårer, refleksjoner og digresjoner. Og kontakt - ikke glem kontakt! Mennesker som tar i mot og mennesker som deler tilbake. Kjente og ukjente. Og da snakker vi om Life Blessings. Med store bokstaver. 

Åpne armene, bjuuuuuda på og la oss fylles opp av livet! 

tirsdag, oktober 21, 2014

Musikkterapi


Gråværstirsdag, fersk kringle fra mor, kjæresten på vei hjem fra jobb og Marit Larsen på øret - det funker. 

mandag, oktober 20, 2014

Under dyna...


Hva gjør alle de sterke, modige, tøffe og optimistiske menneskene på dager hvor ingenting er i nærheten av verken sterkt, modig, tøft eller optimistisk? På dager hvor de fine sitatene bare vokser i munnen, krummer den rake ryggen, ler hånlig av alt vettet som ligger svett i pannen og motet som har rotet seg helt bort i det kortpusta brystet? Hvor det eneste som kan minne om stål i kroppen, er den emmende smaken i munnen som passer perfekt sammen med skammen over å ikke vise seg å være så fuckin' brave, strong & unbeatable som jeg liker å tro... Og nå går jeg nok en gang rett i den kjente fella jeg pleier å gå når jeg står ansikt til ansikt med ubehagelige sider ved med selv: jeg blir drepende sarkastisk. Jeg hamrer løs med brutale slagferdige ordspill og harselerer uten det minste snev av mildhet. With brave wings my ass...! 

For det er ikke mye modig over meg i dag. Collagen sier de tusen ordene jeg ikke selv klarer å si. Jeg har søkt ly ynder dyna. Kanskje er det der flere av oss sterke, modige, tøffe og optimistiske menneskene gjemmer oss når vi er gått tomme for energi til å gjøre, og ligger der totalt overloaded av følelser etter å bare være

lørdag, oktober 18, 2014

Selvaksept


For en del år siden møtte jeg den berømmelige veggen og ble langtidssykemeldt. Jeg husker at noe av det jeg syntes var mest utfordrende, var at sykdommen på mange vis var så usynlig i møte med andre. Nå har jeg fått det jeg ønsket meg da. Brystkreft er ingen usynlig sykdom. Jeg har mistet håret, øyenbryn og vipper er tynnet veldig ut, ansiktet er hovent og huden blir mer og mer gusten. Operasjonen vil prege kroppen sterkt og etterlate arr jeg må leve med resten av livet. Det er klart at dette gjør noe med meg. 

Det er utfordrende å være synlig syk også. Dagens collage handler om ambivalensen jeg føler på for tiden. En del av meg ønsker å skjule meg, kanskje aller mest for å ikke støte andre med den påtrengende synlige siden av sykdommen. En annen del av meg jobber med selvaksept. Jeg er for eksempel takknemlig for at vi går kaldere tider i møte - hvor luer er en naturlig del av påkledningen. Og samtidig kjenner jeg meg både stolt, modig og ikke minst ærlig når jeg våger å ta av lua midt i restauranten på Ikea. 

Jeg vil så gjerne smile varmt til speilbildet mitt og si: Hey you - I love your face. Jeg vil så gjerne stryke over kroppen min og si at jeg er stolt av den. At ingenting egentlig er forandret. Jeg er fortsatt Åshild. At smil, glimt i øyet, personlighet og alt det der er det som virkelig betyr noe... 

Og nå mens jeg skriver denne teksten, kjenner jeg at jeg faktisk blir litt skamfull. Som om forfengelighet og fokus på utseende er ikke bare flaut, men smålig. At jeg burde skamme meg og heller være takknemlig for at jeg er av de heldige - tross alt. Håret kommer tilbake, puppene fornyes og vil til og med bli mer spretne enn noen gang. Jeg har gode odds for å bli helt frisk igjen. Og det er jeg så inderlig takknemlig for! Tro meg. Likevel håper jeg det er rom for å kjenne på sorg i møte med de endringene jeg møter ansikt til ansikt hver dag - bokstavlig talt. Sorg, og aksept. Skritt for skritt. Å være glad i seg selv er ikke gjort med et engangsoppdrag. Det er en jobb vi må gjøre hver eneste dag, enten vi har goddager eller burkadager. Hey me - I love my face.  

torsdag, oktober 16, 2014

Sitting silent


Det er ikke så mange år siden jeg ville vært livredd for å møte mennesker som sto i livskriser, og kanskje spesielt hvis det handlet om sykdom. En ting var at jeg skydde sykehus som pesten. En annen ting var frykten for at jeg skulle bli så berørt at jeg begynte gråte og med det gjøre den andre ille berørt. Men, den mer dyptgripende årsaken var redselen for å ikke vite hva jeg skulle si til vedkommende. Jeg hadde en forestilling om at det både er rett, rimelig og forventet at jeg måtte ha noe klokt og helst beroligende å komme med. Ja, kanskje til og med noen gode løsninger til hvordan vedkommende kunne få det bedre. 

I dag ser jeg at jeg ofte manglet et utrolig viktig fokus. Jeg glemte helt å tenke på at det like gjerne var noe helt annet enn ord og løsninger den andre hadde behov for. I går, mens jeg brukte dagen på St. Olav, fikk jeg en deilig påminnelse om dette. Jeg gruet meg til ny cellegiftdose, var sliten av hele systemet, tom i hodet og prøvde samtidig å være sterk - sterk nok både til å gjøre det som måtte gjøres og til å møte de jeg hadde avtalt å møte til lunsj. Og så ble lunsjen bare en deilig time hvor jeg kunne senke skuldrene og bare være meg, sammen med fine folk. De påfølgende timene med cellegiftpåfyll ble en rolig stund hvor jeg kunne lukke øynene og bare hvile, mens mamma satt trygt og rolig ved siden av meg og sykepleieren gjorde de praktiske tingene. Ingen krav, ingen store, dype samtaler, bare god tilstedeværelse. 

"Sitting silent beside a friend who is hurting may be the best gift we can give."

Det er ikke skummelt å møte mennesker i krise hvis vi velger å ha fokus på at vi ikke trenger å gjøre noe eller ha noe å gi eller si, men heller på det å bare være der sammen med den andre - i det som er. Da er det lettere for den andre å åpne opp døra inn til det vedkommende måtte ha av behov der og da også, enten det er noe praktisk, en samtale, berøring og nærhet eller bare god stillhet. Ikke vær redd. 


mandag, oktober 13, 2014

Sårbarhet


Et av de ordene jeg har fått høre ofte den siste tiden, er "sterk". "Du er så sterk, Åshild." Og ja, jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg må. Men det er ikke det å være sterk som er vanskelig. Det har vi i oss alle. Det koster oss egentlig ikke så mye. Vi er jo sterke veldig ofte. 

Det er sårbarheten som er krevende. 

Jeg er aller mest sårbar når jeg ikke har noe å gi. Når jeg ikke har krefter til å strekke ut hendene i møte med andre. Når armene blir hengende tunge rett ned selv om jeg av hele mitt hjerte ønsker å gi en klem. Når tårene kommer i stedet for smilet. Da er jeg så inderlig sårbar. 

Takk og lov for at jeg har modige mennesker rundt meg! Mennesker som våger å møte sårbarheten min og som kan romme både tomhet, passivitet, tårer og stillhet. 

Vi snakker stygt om snyltedyr. Skapninger som henter næring og styrke gjennom andre. Ser vi på det med milde øyne, er snyltedyrene noen som har innsett at de trenger andre. Og det er sårbart å føle seg avhengig av andre. Det krever mot å vise frem sårbarheten sin i møte med andre. Det krever mot å stå der med tomme, tunge hender - og lengte etter å bli fylt opp. Heri ligger sårbarhetens paradoks og magi. Modig vise oss i all vår sårbarhet - og sterke nok til å la armene få henge mens vi tar i mot. 

søndag, oktober 12, 2014

I will be OK.


"Mama whispered softly,
Time will ease your pain.
Life's about changing,
Nothing ever stays the same."

Så naken, ja, hudløs. Tårene ligger som buldrende vannmasser under den skjøre ishinna. Presser på i all sin naturlighet og vil ut og fosse fritt. Bryte løs og vaske over sårbar hud. Isende kaldt og rått. Lammende og healende. Sammen med varsomme, milde berøringer fra trygge hender. Mykt hviskende og nært. ❤️ 

I dag er jeg bare liten. Liten, sliten og redd. 
Da er det godt med en stor, sterk og modig mamma ❤️ 
I will be OK.  

Simplicity


Store livsendringer skaper kaos. Kaos skaper en lengsel etter det enkle og rene. Etter ro og renhet, balanse og forutsigbarhet. For, kaos er romstore greier. Det fyller og okkuperer både tid og rom.

Så, jeg rydder og rydder. Litt hver dag. Rydder og sorterer. Centimeter for centimeter, ting for ting. Skaper space for living.