onsdag, juli 05, 2006

Luresmil

Jeg har så lyst til å dele alle tankene som besøker hodet mitt for tiden, men nå har jeg sitti her i over en time og klarer ikke skrive noe fornuftig... Når det dukker opp en tanke, prøver jeg å gripe tak i den, men vips – så flyr den lekent videre, tar noen saltoer, slår hjul og gjemmer seg bak trestammer og steiner i grøftekantene... Så dukker det opp en ny tanke, men heller ikke den greier jeg å holde fast. Den sklir bort mellom fingrene mine og vips – så flyr den lekent videre. Jeg kjenner jeg smiler, et sånt luresmil – som om hemmeligheten min peker nese til hele verden og knisende hvisker at ” jeg er en hemmelighet jeg er en hemmelighet neida bare tulla kom så skal jeg fortelle deg hvorfor jeg smiler”. Jeg luresmiler. Og klyper meg i armen. Mange ganger. Sånn i tilfelle jeg faktisk sover og Jon Blund har satt igang årets kjipeste drømmescene. Klyper. Og kjenner det gjør vondt. Godt-vondt. For det betyr iallfall at jeg ikke sover. Og pinnen med de to blå strekene. Jeg klarer ikke la være å se på den. Ta på den. Løfte den opp og kjenne luresmilet komme snikende igjen. Legge hånden nederst på magen. Rart. Uvirkelig. At inni der skjer det et mirakel nå. Endelig! Ja, for når testen viser to streker og mensen ikke krever sin plass i kroppen min – da må det vel være riktig at det faktisk skjer noe i magen min? Jeg klarer ikke fantasere frem noe sånt? Ikke en gang jeg med min ville fantasi kan prestere noe sånt? Lege, kom – se meg inn i øynene og fortell meg med fast og trygg stemme at ”joda, her inne spirer det som bare juling!”. Gi meg de ordene jeg trenger så sterkt. Sånn at jeg kan legge bort redselen som kommer hver gang jeg er på do, eller når det kniper i magen, eller murrer litt i ryggen... Jeg vil mye heller luresmile. La tankene leke seg fremover, til lubne babyhender, sparkebukser, gulping og nattevåk. Så lett å se for seg. Og samtidig så uvirkelig. Hører meg selv si at jeg må ta meg sammen, ikke tenke så langt fram, ta én dag av gangen. Ikke har for store forhåpninger. Tenke det verste, i beste fall kanskje håpe det beste. Best sånn. Tryggest. I tilfelle. Men jeg bare legge handa på magen litt til. Kjenne bittelitt. Klarer ikke la være. Luresmile litt. Riste på hodet og så luresmile. Luresmile til verden.


Og tusen tusen takk for alle de koselige gratulasjonene og hilsningene dere har lagt igjen i bloggen min! Dere er gulle go'e *klem*

1 kommentar

Synnove Olava sa...

Smil til verden, og verden smiler tilbake... :o)