torsdag, september 14, 2006

Med øya på vid gap

Det er godt jeg har mennesker rundt meg som kan hjelpe meg til å åpne øynene og se hva jeg holder på med. For det trenger jeg visst. Eller, ”åpne øynene” var et dårlig valgt uttrykk. For er det noe som virkelig er en god beskrivelse av meg de siste ukene, er det nettopp ”åpne øyne”. Vidåpne. Uttrykket ”vifte med ørene”, i betydning av å vifte for å få med meg mest mulig av alt som skjer rundt meg, har fått en konkurrent. Ikke bare vifter jeg med ørene, jeg vifter visst minst like mye med øynene! Med vidåpne kulerunde øyne har jeg prøvd å suge til meg alt jeg kan av inntrykk, opplysninger, stemninger og kunnskap. For når man kjører Il Tempo Gigante i det tempo som seg hør og bør, da krever det mye å få med seg alt man suser forbi. Selv om jeg vifter febrilsk med både ører og øyne.

Bare prøv selv. Sitt med øynene vidåpne. Litt til. Et par minutter. Minst. Kjenner du hvordan du samtidig automatisk rynker pannen? Hvordan det strammer – først i panna og så forflyttter det seg bakover mot bakhodet og forplanter seg i nakken.... Hold blikket sånn litt til. Og så lukker du øynene litt. Hva skjer?

Jeg sitter med et hode som føles som en karusell. Som ”Tekoppen” for eksempel. Som snurrer rundt. Og rundt. Og rundt. Uten tegn til å sakke farten. Og jeg tviholder i armlenet, med vidåpne øyne som prøver å suge til seg inntrykk. Farten beruser. Tross svimmelheten.

Men er jeg blitt fartsblind? Blind – selv med vidåpne øyne?

Samtaletimen idag ga meg en flau smak i munnen. Jeg måtte innrømme noe som satt langt inne. Innrømme at jeg er en enkel sjel. En enkel sjel som blir stolt av alt jeg klarer å prestere – på én gang. Som syns det er litt stas å fortelle omverdenen – supplert med et litt oppgitt blikk – at jeg har det forferdelig travelt. Men – supplert med et smil – det går nok! Denne gangen også!

Flaut. Men sant. Det føles så mye bedre å være i kategorien ”engasjert og energisk” (kan også leses: ”stressa og hyper”) enn i den motsatte gruppa ”apatisk og slapp” (kan, hvis vi legger godviljen til, også leses: ”rolig og avslappet”). Jeg liker å være engasjert. Liker å boble. Elsker full fart! Det høyner selvtilliten. Gjør at jeg kan slå meg selv på brystet og smile fornøyd.

Så jeg duret inn til timen idag, med vidåpne øyne – totalt fartsblind! Gliste, gestikulerte og klarte nesten ikke sitte stille.

Det er jommen godt jeg har mennesker rundt meg som kan hjelpe meg til å åpne øynene og se hva jeg holder på med. For det trenger jeg visst.

Jeg trenger visst noen som kan hjelpe meg å bremse. Til å se at det faktisk er både slitsomt og unaturlig å springe rundt i turbofart med øya på vid gap! Men aller viktigst; jeg trenger visst hjelp til å se at det faktisk både er lov og helt naturlig å være både slapp og apatisk av og til. Uten å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør noe.

Jeg har fått hjemmelekse. Og i kveld har jeg gjort unna første økt; sløving på sofaen, varm kakao og TV-titting – med god samvittighet.

Det falt seg forsåvidt naturlig. Var så trøtt og slapp at det lissom gikk av seg selv. Men jeg fikser ikke helt del to av leksa. Klarer ikke lure meg unna den dårlige samvittigheten. Føler meg lat. Sløv. Og liker det ikke.

1 kommentar

Solbjørg sa...

Hei på deg vennen...

Det er så spennende å lese dine betraktninger over disse hverdagsliige problemstillingene som vi ofte møter....hvordan klare å slappe av og sløve uten å få dårlig samvittighet...

Gi meg et vink når du har funnet ut av det :-)

Klem fra meg