Litt om burugler

I går kveld la jeg meg med et smil om munnen. Jeg var så fornøyd med meg selv! Den siste måneden har jeg nemlig klart noe jeg ikke har klart på lenge. Jeg har begynt å trene igjen. tre ganger i uka, med både aerobic, styrketrening og kondisøkter. Og jeg er så fornøyd! Jeg kjenner at både kropp og sjel blomstrer. Eller, det er kanskje å skryte på seg litt... Sjelen blomstrer, suger til seg ny og frisk energi, og med en dose vårluft i tillegg, er dette rene medisinen. Kroppen blomstrer også - på sitt vis; med ømme muskler på de merkeligste steder. Men det er en god ømhet. Det er nesten sånn at jeg stadig vekk på klemme litt ekstra der jeg vet jeg har vondt, sånn bare for å fysisk kjenne på treningsøktene mine!

Jeg la meg med et smil om munnen, og tror jeg våknet i godt humør også. Og det varte i omtrent to minutter. Da kjente jeg at noe var i gang.

Det hele begynte med et ublidt møte med både et speil. Øynene mine, som jeg vanligvis syns er pene, ble fullstendig borte i en skvalpende dobbelthake. Og den solariumsbrune kroppen min klarte ikke for alt i verden å overstråle en tilsynelatende høygravid bule-mage. Hva i all verden er poenget med en gravidmage med nydelig 8-månedersfasong når verken syklus, hormoner, egg eller rompetroll gjør jobben sin? Det er til å bli temmelig frustrert av. Hadde jeg virkelig vært gravid, hadde magen min vært verdens vakreste og den hadde fått strutte så mye den bare ville! Men den opppblåste greia som så selvsikkert befinner seg midt i sentrum av meg og kroppen min, den er bare ekkel.

Og bedre blir det ikke når møtet med speilet avsluttes med et lydløst frustrasjonsskrik og erstattes av møtet med et klesskap hvor ingen av klærne har folkeskikk nok til å ta seg pent ut når de blir trædd på kroppen min. De krøller seg både her og der, strammer der hvor de ikke skal stramme og spriker det de absolutt ikke bør sprike. Og ingen av klærne passer sammen heller. Alt blir feil. Og jeg blir sur.

Den sure og misforøyde Åshild var plutselig i full slosskamp med den stolte og fornøyde Åshild. Ikke fysisk, riktig nok, men en ganske så heftig mental slosskamp.

For noen uker siden meldte jeg meg på et livstilsendringsprogram som kalles EasyLife. Jeg meldte meg på fordi jeg var sliten av å skulle klare alt selv. Jeg hadde behov for drahjelp til å snu på endel gamle vaner som ikke lenger gjør meg godt. Jeg meldte meg på fordi jeg ville ta meg selv på alvor. I lang tid har jeg jobbet med den mentale delen, og nå var det på tide å fokusere på den fysiske. EasyLife er en ’pakkeløsning’ hvor det er lagt opp til både kostholdsendring og fysisk trening. Jeg har kilometerlange erfaringer med jojo-slanking, og var helt bevisst på at denne gangen skulle trening og fysisk helse få hovedfokuset. Spisegreiene var ikke det viktigste. Og jeg fikk gehør for at dette var ’riktig’ fokus også i forhold til EasyLife’s målsettinger. Jeg valgte bort både pulverkur og ukentlig veiing, og fokuserte istedenfor på å innarbeide treningsvaner. Og, som skrevet tidligere, så har dette gått veldig bra! Jeg trener. Jeg syns det er moro. Og jeg kjenner til og med at det gjør meg godt.

Men, hvorfor dukker da sure-Åshild opp idag? Som en skrekkelig irriterende hakkespett hakker hun løs på nettopp de ømmeste punktene mine: slank-ing-slank-ing-slank-ing-slank-ing... Bare se for deg en overivrig hakkespett som hamrer løs på en trestamme. Nettopp sånn er sure og misfornøyde Åshild en råtass til å hakke! Og i tillegg til hakkingen, leker hun papegøye og kakler om igjen og om igjen: ”Åshild ikke flink nok. Åshild ikke flink nok. Åshild ikke flink nok.” Og som om ikke det skulle være mer enn nok, så tar hun i tillegg på seg burugle-brillene sine og sier med snusfornuftig stemme: ”Du går jo ikke ned i vekt, Åshild. Du klarer det nok ikke denne gangen heller. Bare se på de andre – de raaaaser jo ned!”

Selv om jeg prøver å ni-holde på fokuset mitt – nemlig trening og helse – er det jommen meg ikke lett å overhøre og overse denne skrekkelige kaklingen. For en del av meg er jo enig. Jeg går ikke så mye ned i vekt som de andre. Jeg er ikke flink til å slanke meg. Jeg er ikke flink nok. Jeg klarer det nok ikke denne gangen heller.

Og stoltheten over de nye treningsrutinene mine er som blåst vekk. Den rake ryggen krummer seg i nederlagsfølelse, og sureburugle-Åshild er i ferd med å ta over hele showet. Jeg pakker kroppen inn i de svarteste klærne jeg kan finne, kjenner at jeg har mest lyst til å sette meg ned for å grine. Grine både over nok et nederlag og grine over meg selv. Og jeg griner. Klarer ikke la være.

Nok en gang takket være lek med ord og bilder, prøver jeg å finne en måte å få løst denne slosskampen på. Og med litt god hjelp klarer jeg å finne en strategi som sureburugle-Åshild ikke er så god på; humor. Burugler er snerpete og sure forståsegpåere. De gjemmer seg bak en myte om både klokskap og lang livserfaring. Selvhøytidlige som få. Og burugler sitter de i bur. Det er klart de både blir sneversynte og grinete! Sitte i det samme buret, i de samme omgivelsene mens de ser ut på verden, uten å virkelig delta i den selv. Og som papegøyene; plukke opp tilfeldige gloser og gjenta dem til stadighet, helt til de tilslutt slenges ut som sannheter. For det er bare det de kan si, disse papehakkegøyeburuglene. De gjentar bare de samme ordene - de ordene som er fine å hakke til.

Men snerpete burugler er blottet for selvironi og humor. Og når jeg nå velger å le litt forsiktig av dem, blir de nesten satt ut. De blir furtne. Sure tryner er vanskelig å forholde seg til, men furtetryner – jeg kan ikke noe for det! – de får meg bare til å fnise. Til å le! Bare se her; det er ikke mulig å ta et furtetryne på alvor :)