mandag, februar 25, 2008

Noen tanker etter helgen

Jeg er i gang. Nei. Sånn må jeg skrive det: Jeg er i gang! Med utropstegn. Jeg er i gang - punktum, det blir bare en konstantering, og det er mer enn det. Konstanteringen trenger en litt sterkere valør. For, jeg er virkelig i gang. Nå sitter jeg ikke og venter på gjerdet lenger. Jeg er i gang!

Det har vært litt av en helg. Stappfull av inntrykk, opplevelser, jobbing, grensesprenging, følelser, kreativitet, ettertanke. I det hele tatt - en mettet helg. Jeg hadde nok en forventning i meg før helgen, at disse to dagene skulle gi meg noen store wow-opplevelser. Et snev av hallelujastemning, lissom. Det fikk jeg ikke. Men, jeg sitter igjen med noe som trolig er enda bedre, og det er en behagelig RO. En slags trygghet. Jeg kommer litt tilbake til dette senere i innlegget...

Det sentrale disse dagene, var de forskjellige øvelsene vi fikk være med på (eller, les gjerne: måtte være med på...). Hensikten med denne intro-weekenden var å gi oss en smakebit på endel av det Kunstterapien har å by på - med fokus på det praktiske. Teorien kommer sterkt på selve studiet. Vi var 16 deltakere, 15 damer og 1 mann, og en svært sammensatt gjeng, både med tanke på alder, yrkeserfaring, livserfaring og personligheter. Og etter en kort presentasjonsrunde, ble vi kastet ut i vår første oppgave. Vi fikk beskjed om å lage et selvportrett ved hjelp av materialene silkepapir, aluminiumsfolie og pipestilker. Portrettet skulle speile hvordan vi følte oss akkuratt der og da. Og jeg kan love dere at gnåletanta strakst var på pletten på skulderen. Men, materialene vi skulle bruke, løsnet utrolig nok prestasjonsangsten ganske fort. For, jeg regner med at dere også ser at det i utgangspunktet er helt umulig å lage noe vakkert med disse uregjerlige materialene! Jeg ble derfor 'befridd' for kravet om å måtte lage noe vakkert. Og da var jeg i gang!


Her er figuren min. En solid sak, på stutte, men solide ben. Med vidåpne armer, klar for å ta i mot det som måtte komme. Hendene mine kjentes fulle av farger, og sånn kribleblomstre-følelse. Og øynene på stilk - as usual. Som antenner. Ivrig etter å fange opp alt rundt meg. Og selve kroppen er en myk og varm ball, pakket inn i en beskyttende brynje, sånn just in case jeg trenger det. Men, brynja er ikke helt tett, og jo lenger ut i helga jeg kom, jo mer falt brynja bokstavelig fra hverandre.

Den neste oppgaven vi fikk, var å male på store, store flater. Utrolig skremmende utgangspunkt. Særlig også fordi vi ikke fikk noen ledetråder til hva vi skulle male. Det var helt fritt. Så, det å stå der med en papptallerken full av malingspytter i ulike farger, en grov pensel og et ufatterlig stort og hvitt lerret foran meg, det var virkelig en utfordring. Jeg begynte å male røffe streker, på kryss og tvers, i alle fargene. Forsiktig og strukturert i starten, men litt mer vågal etterhvert. Og så ble det plutselig moro! Deilig å jobbe så stort og røft! Og fargene og strekene jobbet med meg. Og da ble vi stoppet. Og ble delt inn i grupper på 4 og 4. Neste del av oppgaven var å male på de andres bilder. Fem minutter på hver. Tilføre det vi ønsket å tilføre bildet. Det ble en delt opplevelse! For det første var det rett og slett ikke morsomt å 'gi fra meg' mitt eget bilde. For det andre var det skummelt å skulle male på en annens bilde. Frykten for å ødelegge var sterk.

Da vi alle hadde malt på de andres bilder, fikk vi gå tilbake for å se på vårt eget. Det var en merkelig greie, og det fikk frem ganske mange forskjellige følelser i meg. Alt fra begeistring over elementer som ga bildet helt ny dybde, nye vinklinger, til følelsen av å ville male over noe av det tilførte, rett og slett fordi jeg ikke syns det ble pent eller ikke passet inn. Vi fikk helt til slutt tilbudet om å male en siste finish på vårt eget bilde, og jeg kjente at yes, nå skal jeg ordne opp og få bort det jeg ikke liker. Men, når jeg sto der med penselen i hånda, stoppet alt. Jeg tror rett og slett jeg ble redd for å såre noen av de andre hvis jeg malte over det de hadde gjort... Så, bildet forble som det var:

Jeg ser jo nå i ettertid at dette virkelig var en øvelse som gikk på tillit. Tillit til at andre har noe å tilføre meg og mitt. Det å våge miste kontrollen. Spennende og skremmende.

Søndagen startet med en øvelse som virkelig fikk meg til å sette alle forsvarspigger ut i full beredskap. En halvtime med dans og bevegelser etter musikk og rytme. Det er virkelig noe som skremmer vettet av meg, og hele øvelsen var en kamp. Jeg følte meg dum, elendig, talentløs... og måtte bruke masse energi på å holde tanken på de andre unna. Tvihold øynene lukket for å ikke se hva de andre gjorde. Jeg merket at mange brukte store og frie bevegelser, mens jeg selv sto på det samme stedet hele tiden. Jeg prøvde virkelig å løfte litt på benene og bruke armene litt, men jeg klarte ikke. Men, rytmene fanget meg, og med mine små og rolige bevegelser, fulgte jeg rytmene - på min måte. Jeg klarte etterhvert å tenke at 'det er dette jeg klarer, jeg klarer ikke store bevegelser, men jeg klare dette - og må være greit'. Og da hadde jeg små, gode øyeblikk.

Etter dansen skulle vi male igjen. Og her er mitt bilde. En kompakt og lukket ball, med pigger ut mot verden. Men, med antydning til liv inni, og noen av piggene har ramlet av og blitt erstattet med noe mykt og varmt.
Som avslutning på helgen, fikk vi i oppgave å lage en innstallasjon med tingene vi lagde i helgen, og så tilføre noe nytt. Det skulle være en slags oppsummering av helgen. Jeg malte et bilde av ei jente som sitter i en trapp, med en kopp rykende varm te i hendene, og rundt henne lå det massevis av fargerike silkepapirballer. Så skrev jeg følgende tekst:



PUSTEPAUSE
Det tar på å gå i trapper. Særlig de med høye trinn. De hvor jeg må ta sats og bruke hele kroppen - hele meg - for å komme meg opp. Løfte beina høyt. Bruke armene til å dra meg opp. Satse og sparke fra. Kjenne hvordan hele kroppen må jobbe sammen for å klare den nødvendige bevegelsen. Intelligensen og hodet. Musklene og kroppen. Kraften. Bevegelsen. Fleksibiliteten. En - to - tre. Satse. Våge.

Og den berusende følelsen når jeg tar sats og kjenner at, JA, dette fungerer! Jeg får det til. Ved å bruke hele meg, kan jeg klatre opp på et nytt trinn. Beruselse. Stolthet. Og tilfredshet. Ro.

Pustepause. Våge å sitte ned i det nye. Kjenne etter. Være. Puste. Se meg omkring. Nyte en velfortjent pustepause. Dingle litt med beina. Slurpe rykende varm te. Beundre utsikten. Smile til alle de nye og fargerike ballene som ligger rundt meg. Glede meg til sjonglering. Til lek med den røde, dribling med den lilla, kanonball med den sorte. Snart, så. Men akkurat nå en velfortjent pust i bakken.

Og det er egentlig en god oppsummering av helgen. Mye krevende jobbing, og nå en tilfredshet og ro, blandet med en god forventning til det som ligger foran meg. Men, akkurat nå: Hvile i trygghet på at dette er riktig for meg.

---

Nå ligger det et par intense bladjobbingsuker foran meg. Vi har fått inn så masse flott denne gangen, og jeg gleder meg til å lage dette nummeret.

Og helt til slutt vil jeg gjerne si tusen takk for at dere er innom bloggen min! Det betyr mye for meg. Takk for de gode ordene dere legger igjen, og de varme tankene dere sender meg.

Jeg ønsker hver og en av dere en GOD mandag!

Klem

7 kommentarer

Maria sa...

GOD mandag til deg óg -og en riktig goklem for all jobbeingen som ligger foran deg med ETT Trykk!
Gleder meg allerede til neste blad jeg:-)
Klem - Maria.:-)

Torill sa...

Så arti å lese,Åshild! Utrolig spennende studie høres det ut om!!! Ble helt engasjert med deg da jeg leste! You go girl!!!!
klem klem fra Torill

Berit sa...

God mandag! Og jammen har du jobba i helga - både med ett og annet ser jeg! Ble noen "a-haaa" når jeg leste her i dag. Men det gjør det jo så ofte når jeg er her hos deg.
Takk!
Klem og kos deg med alt det flotte ;)

Linn sa...

høres ut som du har hatt ei spennende helg på mange måter. Jeg gleder meg til å følge fortsettelsen. Må jo bare nevne en liten ting, jeg er jo tross alt fra Jantelovens opprinnelses-sted....
Jeg syns du er noe helt spesielt og du må aldri tro noe annet. Jeg prøver å si dette til alle som lar denne fæle loven ta overhånd, for vi er alle noe helt spesielt!
Klem

Pauline sa...

Høres virkelig ut som litt av ei helg!!! Og så er du så flink til å formidle det, at jeg har nesten vært på det "kurset" jeg også.. ;-)
Lykke til videre, både med kunstterapi og bladjobb!!

banglamarie sa...

WOW Åshild!!
Dette er virkelig ett studie for deg! Jeg sitter her og er helt WOW etter å ha lest innlegget ditt og sett på bildene/illustrasjonene du har laget. Jeg gleder meg virkelig til å følge deg på veien under din utdannelse! Du er UNIK!!!

Lykke til med EttTrykk i følgende uker. jeg gleder meg til bladet. Jeg har vært dårlig å å sende inn de siste månedene, men det kommer seg forhåpentligvis etterhvert :)

Anonym sa...

World Of Warcraft gold for cheap
wow power leveling,
wow gold,
wow gold,
wow power leveling,
wow power leveling,
world of warcraft power leveling,
world of warcraft power leveling
wow power leveling,
cheap wow gold,
cheap wow gold,
buy wow gold,
wow gold,
Cheap WoW Gold,
wow gold,
Cheap WoW Gold,
world of warcraft gold,
wow gold,
world of warcraft gold,
wow gold,
wow gold,
wow gold,
wow gold,
wow gold,
wow gold,
wow gold
buy cheap World Of Warcraft gold l3e6t7mg