onsdag, februar 13, 2008

Strekke seg etter stjernene

Som så ofte før, så blir jeg litt ekstra filosofisk de dagene jeg har vært hos gestalt-Åshild. Timene der setter igang så mange prosesser og jeg trenger å bearbeide dem etterpå. Noe av det kommer som en AJ-side, og jeg tror jeg må skrive litt i tillegg også...


Det var spesielt å dra til denne timen i dag. Å gå inn en helt fremmed dør, opp en trapp jeg aldri har gått før og inn på et venteværelse. Det boblet av forskjellige følelser i meg, alt fra en slags 'tannlegetimegruing' til en kriblende nysgjerrighet på hva dette nye ville bringe. Det er rart hvordan 'forandring' preger oss. Sigvart Dagsland har en fin sang om dette på den nyeste plata si, hvor noe av teksten er: "Forandring, bare ordet stanser pusten. Drar deg etter håret uten nåde." Og det er litt sånn - litt sånn at man umerkelig holder pusten i påvente av hva som skjer. Men, når hun åpnet døren og ønsket meg velkommen inn, så var det ikke skummelt lenger. Bare spennende. Og jeg var hennes aller første klient i det nye rommet. Og det var helt bevisst - hun ville at jeg skulle være den første. Ble litt rørt da hun sa det, jeg - det innrømmer jeg gjerne. Og var ekstra glad for at jeg hadde med en liten hilsen til henne. Og kortet ble godt mottatt. Spontanreaksjonen hennes var: "Å, dette huset ville jeg heller hatt kontor i!" :)


Det ble en refleksjonstime i dag. Jeg kjenner på en utrolig god ro for tiden. En harmoni. Balanse. Trygghet. Og det er fantastisk godt. Spesielt fordi tryggheten i bunn og grunn stråler ut i fra meg selv. Som et slags stødig og trygt fundament. Jada, jeg vet jeg bruker store ord og vendinger nå, og på én måte føles det litt feil. For, denne følelsen jeg har i meg nå, denne roen, den er på ingen måte stor og prangende. Den er mer som en stille smyger. Den bare er der, uten å egentlig verken gjøre noe stort nummer ut av seg eller kreve mye oppmerksomhet. Men likevel må jeg bruke litt store ord. For det er stort. Følelsen av å kunne stå støtt på egne bein, stå støtt i meg selv - det er ikke småtteri. Det er stort, overveldende - og samtidig kjennes det helt naturlig ut. Det er sånn det skal være. Det er sånn det er ment å være.

Og med denne følelsen godt forankret i kroppen, føltes det naturlig å snakke om drømmer og ønsker og visjoner for fremtiden. For plutselig, mens jeg satt der og smilte, så oppdaget jeg at et par av stjernene plutselig var kommet litt nærmere. Et par av de blinkende stjernene langt der borte som jeg har strukket meg etter lenge, uten egentlig å verken tro eller håpe på at jeg en dag skal kunne nå dem. Plutselig kjentes det ut som om de var kommet nærmere meg. Plutselig satt jeg der og kjente at de litt fjerne, skinnende og uoppnåelige drømmene mine ikke lenger føltes så fjerne og uoppnåelige. Jeg satt der med følelsen av "Snart, så." Det blir. Jeg skal. Snart, så. Jeg vil bare vokse litt mer først - og i mellomtiden nyte den gode følelsen livet mitt gir meg for tiden.


Store ord. Store følelser. Store tanker. Stor plass. Og stor ro.


Eller enda kortere oppsummert: Et stort liv. Jeg har et stort liv for tiden.

1 kommentar

belindaschneider sa...

love your page! fab colors and so whimsical