Det er rart det der med forventninger. Og forestillinger. De er der liksom helt ubevisst. Ligger i bakhodet – eller magen, for den saks skyld – og fargelegger helt uoppfordret og selvskrevent opplevelser og erfaringer. Noen ganger blir fargeleggingen naturtro. I samsvar med virkeligheten. Men andre ganger er fargevalget helt fullstendig feil. Eller, de stemmer med forventningene og forestillingene jeg hadde i forkant av opplevelsen, men det er i møtet med virkeligheten det skjærer seg helt. Som at himmelen plutselig er grønn og gresset blått. Eller at sommerfuglene ikke er sommerfugler, men stygge flaggermus. Eller at de vakre blomstene drukner i ugress.
Jeg trodde – og forventet – at jeg skulle blomstre på Blomstringsgruppa. Sånn vakker blomstring. Med nydelige farger, gode lukter og i skjønn harmoni. Sånn ble det ikke. Sånn er det ikke. Det er ikke verken de nydelige fargene, de gode luktene eller den behagelige harmonien som dominerer. Men når jeg ser på hagen min, så er det i all fall ett ord jeg ikke kan bruke om den: dødt. Hagen min er definitivt ikke død. Det vokser og spirer og gror noe helt infernalsk! En imponerende salig blanding av høye planter og lave planter, av sprelske farger og rolige farger, av det jeg definerer som blomster og det jeg kaller ugress. No way – dette kan absolutt ikke kalles en død hage! Litt ukontrollerbar, ja vel. Litt skremmende kaotisk. Et kaos som røsker iherdig i systemfingrene mine. Men som også pirrer den barnlige nysgjerrigheten og lekenheten min. En del av meg har sterkt behov for å gyve løs med hakke og spade for å luke og rydde i kaoset. En annen del av meg ser seg nysgjerrig omkring på alle de nye plantene og fryder seg over den viltre blomsterenga. Eller, hva sa jeg nå? Blomstereng? Det høres jo unektelig både ut som nydelige farger, gode lukter og skjønn harmoni? Kanskje det bare er min definisjon av ordet blomster som ikke lenger stemmer? Hundekjeks er da vitterlig også en blomst? Og løvetann? Sammen med tulipaner og Natt&dag. En salig blanding. En blomstereng. Det blomstrer. Uten tvil! Hagen min blomstrer som aldri før.
Jeg blomstrer. Uten tvil! Jeg blomstrer som aldri før!
Jeg trodde – og forventet – at jeg skulle blomstre på Blomstringsgruppa. Sånn vakker blomstring. Med nydelige farger, gode lukter og i skjønn harmoni. Sånn ble det ikke. Sånn er det ikke. Det er ikke verken de nydelige fargene, de gode luktene eller den behagelige harmonien som dominerer. Men når jeg ser på hagen min, så er det i all fall ett ord jeg ikke kan bruke om den: dødt. Hagen min er definitivt ikke død. Det vokser og spirer og gror noe helt infernalsk! En imponerende salig blanding av høye planter og lave planter, av sprelske farger og rolige farger, av det jeg definerer som blomster og det jeg kaller ugress. No way – dette kan absolutt ikke kalles en død hage! Litt ukontrollerbar, ja vel. Litt skremmende kaotisk. Et kaos som røsker iherdig i systemfingrene mine. Men som også pirrer den barnlige nysgjerrigheten og lekenheten min. En del av meg har sterkt behov for å gyve løs med hakke og spade for å luke og rydde i kaoset. En annen del av meg ser seg nysgjerrig omkring på alle de nye plantene og fryder seg over den viltre blomsterenga. Eller, hva sa jeg nå? Blomstereng? Det høres jo unektelig både ut som nydelige farger, gode lukter og skjønn harmoni? Kanskje det bare er min definisjon av ordet blomster som ikke lenger stemmer? Hundekjeks er da vitterlig også en blomst? Og løvetann? Sammen med tulipaner og Natt&dag. En salig blanding. En blomstereng. Det blomstrer. Uten tvil! Hagen min blomstrer som aldri før.
Jeg blomstrer. Uten tvil! Jeg blomstrer som aldri før!
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar