mandag, desember 18, 2017

Gode ord - 18. dag i advent 2017



ORD:
VENNSKAP & EMPATI

Nå sitter jeg her og undrer litt, for de foregående dagene har ordene danset ned på papiret av seg selv, men i dag går det skikkelig trått. Og det med så flotte ord som vennskap og empati. Det burde jo være de enkleste ord i verden å la seg inspirere av. Men jeg er ganske ordløs. Sånt blir jeg grublete av. Og faktisk litt urolig. Jeg ville så gjerne skrive en fengende tekst om viktigheten av vennskap og gleden over å ha gode venner. Jeg ville så gjerne skrive varmt om empati. Og det eneste ordet som dukker opp er ensomhet, og ensomhet er tunge greier. Det gir ikke go'stemning. Ikke er det veldig motiverende heller. Det er best å ikke snakke om ensomhet. Det er lettere å skrive noen setninger om hvor heldig jeg er som har venner og hvor glad jeg er for at empati er et ord som er viktig for både meg og mine venner... Men jo mindre jeg snakker om ensomheten, jo større vokser følelsen seg. Det er den makta skam har. Den sluker taushet som verdens beste næringsdrikk. Så i dag, før jeg sier noe om vennskap, må jeg aller først fortelle om ensomhet. Min ensomhet. Kun da kan jeg være troverdig i det jeg skriver om ordene vennskap og empati også. 

Jeg har ikke erfart den virkelig dype og drepende ensomheten. Den som forgifter selvbildet og følelsen av egenverdi. Den som kommer i kjølvannet av mobbing, utfrysing og et reelt fravær av nære mennesker. Min ensomhet er av den sporadiske sorten, for jeg er heldig og har flere venner og et godt nettverk. Likevel har jeg også dager hvor jeg kjenner på ensomhet. Jeg bare skjuler det. Gjemmer det bak forklaringer som at "... det var jo godt med litt alenetid." (for det er det både trendy og legitimt å ønske seg, sant?) og "... jeg ville ikke presse meg på midt oppi alt annet." (for herlighet, så travle og engasjerte folk er i dag.). Men ensomhet er ikke god alenetid. Ensomhet er lengsel, savn og usikkerhet.  Når jeg kjenner meg ensom, blir jeg liten. Da gjemmer jeg meg under et pledd i sofaen, med et nettbrett, en mobilskjerm eller ei bok og overbeviser intenst meg selv om at jeg ikke lar ensomhetsfølelsen berøre meg. Jeg trives jo så greit i eget selskap... Jeg ringer ikke en av vennene mine for å fortelle om ensomheten min. Jeg vil jo ikke tigge vennskap og oppmerksomhet! Det er flaut, det! Det er som å be noen om å få en klem eller be noen om å bli elsket. Det gjør jeg bare ikke - for skulle jeg våge meg på å rekke ut en hånd, risikerer jeg også å ikke bli møtt. Det er smertefullt. Og skamfullt. Da er det bedre å tie. Tie skamfullt og håpe på en bedre dag i morra. 

Og heldigvis våkner jeg ofte til en bedre dag, hvor motet er litt større og troen på at jeg er ok å være sammen med er større. Da gleder jeg meg over hyggelige lunsjavtaler, gode telefonsamtaler og fine rusleturer og kjenner meg som verdens heldigste venn. For jeg er heldig som har gode venner.

Jeg kjenner ofte at jeg er full av ubrukte vennskapsbobler! Jeg har både klemmer og omsorg i overflod. Jeg har så mye å gi. Jeg tror faktisk at det er denne overfloden som ofte fremmer ensomhetsfølelsen i meg. De dagene jeg sitter hjemme og føler meg ensom, er egentlig dager hvor jeg er så proppfull av ubrukte klemmer, omsorg og nærhet at det føles totalt frustrerende og meningsløst å ikke ha noen i nærheten å gi det til. Gir dette mening?

Ordene vennskap og empati er utrolig viktige for meg. Jeg får bare ikke tak i ordene i dag. Jeg tror jeg må bli en praktiker i stedet for - en som klemmer, lytter, føler med og bryr seg. Det gir mening.  Jeg må finne noen å klemme! Jeg må lage meg arenaer hvor jeg kan dele overskuddet mitt med noen som trenger det! Dette blir et av 2018-prosjektene mine og det gleder jeg meg til. 

...

Dagens gave er enkel, men den er laget med både lott og løye, omtanke og møye. Et vennskapsarmbånd hvor intensjonen var å lage et nydelig hjertemønster, men det ble bare tull. Så prøvde jeg meg på en gylden middelvei, som heller ikke ble særlig bra. Det som funket best, var å gjøre det helt enkelt, og kanskje er det det vennskap handler om? Om å ha tillit til at det enkle er mer enn bra nok, så lenge det er gjort med kjærlighet og god vilje? 

Hvis du vil være med i trekningen av dagens luke, må du legge igjen noen ord enten her i bloggen eller i innlegget på Facebook.

5 kommentarer

Eva Murray sa...

Lykke til på jakten etter noen å klemme. Digital klem fra meg til deg :-)

Marianne/skorpionen sa...

Dagens luke traff meg midt i "fletta" og hjertet. Har følt veldig på akkurat dette det siste året hvor det meste gikk til helvete.
Jeg har mange venner og bekjente som har hjulpet meg og jeg har noen få veldig nære venner, som jeg ikke ville vært foruten.
Når mine venner sier " bare ring meg..." skulle jeg ønske at de forsto at det å ringe, det er et stoooort stooort steg. Hvorfor kunne de ikke bare ringt selv? Eller sendt en melding? Hvordan har du det Marianne? Det er tungt å stå alene og være ensom, selv om det er godt å være alene av og til.

Stooor klem fra en tårevåt Marianne

Hanne Hanssen sa...

Viktige ord i dag også. Det er fint med en kalender som minner en på om både det gode og vonde med jula! Jeg var innom med gaver til noen venner som er rusmisbrukere i går. De har ikke mange som besøker dem, så de setter utrolig stor pris på oppmerksomheten, men mest på tiden jeg bruker på å sitte og snakke med dem. Julen er ikke en god tid for alle, men alle fortjener å bli sett, og oppleve glede og en følelse av fellesskap. Takk for godt innlegg igjen! ❤️

Eli sa...

Sender over en varm koseklem og tar med meg ordene dine❤️

Tone K. sa...

Utrolig fint!! :D