torsdag, april 06, 2006


Omgi deg
med folk
som vil at du skal være
alt
du kan være.


Hvorfor er jeg redd, egentlig? Hvorfor er jeg redd for å vise andre at jeg er svak? Sårbar. At jeg av og til mister kontrollen. At jeg ikke alltid er smilende og optimistisk.

Det er enkelt. Jeg redd for å 'avsløre' for omverdenen at jeg ikke er perfekt (for det liker jeg nemlig å tro...!). Jeg er også redd for å ikke bli tatt på alvor. Og jeg er redd for å bytte rolle - fra den omsorgsfulle til den som trenger omsorg. Det er så sårbart.

Noen ganger blir jeg skremt over nærsynt jeg er!
Noen av de sterkeste øyeblikkene i livet mitt, er når noen jeg er glad i, noen jeg bryr meg om, lar meg få ta del i sårbarheten deres. Det er godt å dele gleder og gode stunder, men det setter mye dypere spor de gangene jeg blir vist tillit og får være en del av smerte og sorg. Av sårbarhet. Det er sterkt. Det berører meg.

Er det ikke da naturlig å tenke seg at det er flere enn meg som føler det sånn? Og at til og med de som er glade i meg, og som bryr seg om meg, føler det på samme måte? At de syns det er sterkt å bli vist tillit?

Jeg lærer stadig.... heldigvis!

Takk for at du sier det er helt greit at jeg ikke er perfekt.
Takk for at du tar meg på alvor.
Takk for at du gir meg omsorg.
Det er sterkt.
Det berører meg.

5 kommentarer

banglamarie sa...

Så god side/bilde du har laget i dag med sterke farger og sterkt innhold!
Gode ord du deler med oss i dag! Dine ord går rett i hjertet på meg!
Jeg har alltid vært på tilbudssiden når det gjelder å hjelpe andre, og nå er det tøft å venne meg til å ta imot hjelp. Det er sårt. Du beskriver det så fint!

Din historie gikk sånn inn på meg. Jeg tenker på deg ofte! Jeg håper virkelig at det blir deres tur, og at dere slipper å vente så mye lengre. *klem*

T:o)ve sa...

Siden din er bare RÅHERLIG ÅSHILD!!!! Den fikk meg i så godt humør, at i dag tar jeg klesvasken med et smil ;o)

Ingen er perfekt. Skulle gjerne vært det tenker jeg innimellom, men gud så kjedelig det ville vært! Ingen rom for forbedringer og videre kreativitet, stagnert!!! Nei, la oss heller nyte at vi ikke er perfekte, da kan vi heller gjøre mange morsomme krumspring og leke oss ;o)

Lene S sa...

Jeg er så vanvittig impondert over mangfoldet ditt! Du er en kunstner med stempel og kort, du ble en mester på scrapbooking i det du startet og jaggu skaper du ikke de utroligste saker på lerret også! Dette bildet hadde jeg kjøpt hadde det vært til salgs ;o)

Ikke bare er du flink til å skape med hendene, du er også veldig flink med ord. De er sjelden jeg treffer mennesker som er så flink til å sette ord på følelser og tanker som du. Det er sterkt! Alltid spennende å stikke innom bloggen for å se om det er kommet noe nytt, enten det er skrevet eller "malt" ;o)

Perfekt? Hva er det? Som Tove sier hadde det vært vedig kjedelig med perfekte mennensker...heldigvis er det ingen som er det! Hver den du er du og hver stolt av det; sterk, svak, trist, glad...et herlig menneske!
Klem!

Anonym sa...

Kjære Åshild

Ei av de "små" jente-elevene på skolen vår, sa i en samtale forleden, at hun følte seg nesten alltid til bry. Det er et tungt og alvorlig budskap, fra henne og for henne. For oss, som jobber der, er det aldri vår tanke, at hun er BRYSOM. For oss er det viktigst å ha noen å bry oss om.!! Det er jobbens karrakter. Og menneskelivets karrakter. Derfor er det helt sant det du skriver at å få være med inn i de sårbare rom,å vise at du trenger noe og noen nå, er som å få slippe inn til det aller helligste hos et menneske. Og faktisk, Åshild vet vi at det er gjevnt fordelt, på sikt....hver sin tur. Vi må være flinkere til å gi hverandre anledning å bety noe. Slik blir rivet rikt.klem fra mamma

Ps NYDELIG bilde, forresten :)

Solbjørg sa...

Det er så herlig å lese det du skriver Åshild. Det er nesten som et ekko av hva jeg selv tenker mange ganger. Du er så flink å male - både med farger og ord!!

En glede å få lov å kikke innom her...

Klem fra Solli