”Jeg tror livet har en mening, og det er at vi skal virkeliggjøre oss selv om mennesker. Vi har fått livet i gave, og det er opp til oss å finne ut hvordan vi best skal ta vare på den gaven. Vi må gi oss selv rom til å utvikle de talenter og interesser vi har. Vi må skape en trygghet rundt våre egne liv. Det gjør vi best gjennom å vise oss selv den samme respekt som vi viser våre gode venner. Derfor kan det være nyttig å endre den gyldne regel: Du skal gjøre mot deg selv slik du vil andre skal gjøre mot deg.” (Einar Øverenget)
Han skriver også at ”...om du ønsker å etablere et forhold til deg selv preget av selvtillit, selvtilgivelse og selvrespekt, så bør du hente inspirasjon fra vennskapet. Vi vet hva det vil si å være en god venn – vi vet hva våre gode venner gir oss. Gode venner er oppmuntrende, sjenerøse, tilgivende – de støtter deg, men invaderer deg ikke. De har respekt for deg som person.
De fleste av oss setter vennskapet svært høyt – venner gir oss anledning til å være de vi er. En ekte venn blir valgt fordi hun er den hun er, og hva kan gi større anerkjennelse enn det? Gjennom å velge deg selv som venn kan du gi deg den tryggheten som er nødvendig for å leve livet som ditt eget.”
Kloke ord. Så riktige. Så viktige. Og så vanskelige.
Oppmuntrende. Sjenerøst. Tilgivende. Støttende. Respektfullt.
Det faller naturlig for meg å behandle gode venner slik. Men hva hvis jeg nå skal ta oppfordringen til Einar Øverenget på alvor og faktisk prøve å bli venn med meg selv?
Da betyr det at jeg faktisk må oppmuntre meg selv når ting går litt trått. Fortelle meg selv at jeg har tro på meg. At dette klarer jeg. Jeg må vise sjenerøsitet og romslighet. Kanskje av og til se litt igjennom fingrene på ting. Og gjør jeg noe feil, noe som sårer, noe dumt, så må jeg være åpen til å tilgi. Og glemme. Jeg må stille opp og oppmuntre meg når jeg har behov for det. Jeg må vise respekt for de valg jeg tar, de følelsene jeg har, de ting jeg gjør. Jeg må respektere meg selv.
Wow – heftig agenda.
På tide å minne meg selv på reisedagbok-tittelen min:
... på vei fremover – skritt for skritt
- og det er ingen som har sagt at museskritt ikke teller!
1 kommentar
Nok en side med kloke, sterke ord som går rett til hjertet... Du er fenomenal til å sette ord på følelser, Åshild !
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver i dag. Det er utrolig vanskelig å være venn med seg selv!! Å respektere, godta og ikke minst glemme... Jeg husker selv ting jeg har gjort som føles utrolig dumme. Og disse dumme bagatellene kommer jeg dessverre til å huske lenge... Men jeg vet jo, at jeg hadde hatt det mye bedre med meg selv hvis jeg hadde glemt dem... Hvorfor skal det da være så vanskelig?
Jeg er så glad for at du deler disse tankene med oss, Åshild ! Du er et utrolig gavemildt menneske... Og takket være deg, får jeg lyst til å prøve å gjøre noe for å bli venn med meg selv... Det er en prosess som vil ta tid, og derfor er det utrolig godt å vite at museskritt faktisk teller !!!! :)
Klem.
Legg inn en kommentar