mandag, mai 08, 2006

Et hopp fra 10-meteren

Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at det var sånn denne dagen skulle bli. Og ganske så langt fra det jeg egentlig hadde forestilt meg. Rart, egentlig – hvordan livet går sine egne veier, med stadig overraskende krumspring...

Jeg trodde dagen idag skulle bli ganske ’safe’. En jobbedag uten de store happeningene. Og en fortsettelse av de gode dagene jeg har hatt i det siste. En dag med ro og fokus.

Istedenfor har jeg hoppet fra 10-meteren! Riktignok ikke bokstavelig, men likevel – for meg et hopp fra 10-meteren!

Nå høres det ut som om jeg har gjennomført en virkelig bragd! Det har jeg ikke. De aller fleste vil nok beskrive mitt 10-meter-hopp som temmelig ufarlig, ja, nesten litt latterlig. Og jeg kjenner selv at det er vanskelig å skulle sette ord på det her, for da virker det nesten for dumt... Men jeg må bare holde på mitt – jeg har hoppet fra 10-meteren!

Bli med meg. Du har tenkt på det lenge. Kjent på lysten til å våge. Kriblingen i kroppen. Nå har du muligheten. Grip tak i stigen og gå sammen med meg oppover, trinn for trinn. Kjenn hvordan du konsentrerer deg om å flytte armer og ben, hvordan du fester blikket på toppen av stigen, prøver å holde fokus på dit du skal. Forestill deg at du står på toppen av 10-meteren. Brettet har svikt og svaier når du flytter beina. Det er kanskje et rekkverk der – iallfall et stykke ut mot kanten. Du holder godt i det. Prøver å se over kanten der fremme. Hodet ditt vet at under deg er det et stort basseng med vann. At å hoppe fra 10-meteren ikke er farlig. Skremmende, kanskje, men ikke farlig. Vannet vil ta imot deg. I verste fall kan det ende med et realt magaplask, men det er det mulig å overleve. Likvel hamrer hjertet. Pulsen slår. Du holder hardere i rekkverket, tviholder på det trygge holdepunktet ditt. Ganske sikkert foregår det en stor diskusjon inni hodet ditt – skal, skal ikke? Tør, tør ikke?

Du vurderer – veier for og mot. Og for hvert argument som farer gjennom hodet ditt, føles Hoppet større og større. Og du ser hva du gjør, ser at jo lenger du venter, jo mer du tenker, desto mer skremmende virker det.

Du vet du har to alternativer: Hoppe – eller snu og gå ned igjen.

Jeg hoppet.

Jeg tok ikke springfart.
Jeg forsikret meg om at ingen så på meg med skadefro forventning. Lukket øynene. Bøyde beina, lente meg fremover og lot meg falle.

Og mitt første hopp fra denne 10-meteren ble ingen nytelse i utførelse, jeg hørte ingen gisp over imponerende grasiøsitet og et perfekt møte med vannet. Men jeg hoppet.

Og nå ser jeg at jeg faktisk gjør akkurat det samme nå når jeg skriver – jo mer jeg skriver, jo flere bilder jeg tegner av hoppet mitt, jo vanskeligere kjennes det å si hva jeg faktisk har gjort idag. Fordi jeg er redd for å bli møtt av latter...

Jeg har jo bare sunget Byssan Lull!

Og ikke engang foran en stor forsamling! Jeg hadde kun én tilhører. Og jeg hadde så lyst, så veldig lyst til å synge for henne. Likevel ble det så stort og skremmende. Så veldig nært. Så sårbart.

Jeg tok slett ikke springfart. Jeg forsikret meg om at hun ikke så på meg med skadefro forventning. Lukket øynene. Åpnet forsiktig munnen og sang med sjelvende og nesten lydløs stemme.

Og det ble ingen imponerende klokkeklare toner, og ingen stående applaus på grunn av en fantastisk og perfekt fremførelse. Bare blanke øyne og en god klem.

5 kommentarer

AnitaPL sa...

Så vakkert og så stort!

Aud sa...

Det skal mot til å hoppe fra 10-meteren! Må kjennes godt å vite at du har det motet, Åshild, da kan det bli flere hopp! :)
Vi har vel alle våre 10-metre å hoppe fra her i livet, er nok bra at det ikke skal hoppes hver dag...

Høres ut som du koser deg masse med sang og sangglede, Åshild. Er så glad for at du deler det med oss!

Klem, Aud.

kirsten sa...

Du skriver så levende og godt, Åshild ! Det føles nesten som om jeg sjøl står oppe på 10 meter'n når jeg leser dette....

Og jeg syns virkelig du fortjener stående applaus !! Du satset - og du vant ! Og følelsen etterpå var sikkert ubeskrivelig god !!

Nå skal jeg sjøl ut å "hoppe"... Om ikke fra 10 meter'n, så i alle fall fra 7,5... Det var derfor til stor hjelp å lese dette først...
Tusen takk for at du deler så raust med oss !

Ha en fin dag, vennen :)
Go'klem

Synnove Olava sa...

Du skriver så levende og fint, Åshild. Man liksom kjenner det på kroppen og ser i bilder det du ønsker å formidle via ord. Jeg gleder meg hver dag til å gå inn å lese bloggen din.
og som Aud skriver, vi har alle våre 10 metere.
Takk for de fine ordene du skrev på bloggen min.

Ha en fortsatt strålende sommerdag, Åshild

gudrun sa...

Så hærlig!
Du er ihvertfall en sann fortellerkunstner. :-)