God tur, skolepike

Jeg kom over et dikt av Kolbjørn Falkeid for ikke så lenge siden, og jeg har ikke klart å legge det fra meg igjen. Det er så mye i diktet som treffer meg.

Den småskumle kriblende forventningen som kommer når noe stort skal skje. Noe man har hørt mye om, og tenkt mye på, men likevel ikke helt klarer å forestille seg. Man bare vet at noe skal skje. Og det kribler.

Full av forventning. Og tillit. En befriende naiv tillit til at dette kommer til å bli bra.

God tur, skolepike

God tur, skolepike.
Med den røde ranselen som en soloppgang på
ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn,
men jeg vet: alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskertog uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene,
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Kolbjørn Falkeid



Om noen uker er det første skoledag.
Ikke er jeg syv år. Ikke er jeg uten baktanker, uten skepsis.

Men jeg har funnet frem ranselen. Og forventningene.
Og tilliten til at dette vil bli bra.