Tålmodighet og venting

Tålmodighetstest. En test av tålmodigheten min. En prøve for å se hvor stor dose tålmodighet jeg er utstyrt med. Hvorfor sitter jeg her med en uggen følelse av å stryke?

Før har jeg alltid sett på meg selv som den tålmodige typen. En som vanskelig lar seg stresse opp En som prøver igjen og igjen – rett og slett fordi jeg lever i troen på at med litt øvelse og ikke minst god tid, vil ting ordne seg.

Men hva har skjedd? Er tålmodighet noe man har i en boks, og som sakte, men sikkert brukes opp? Har jeg brukt opp min? For jommen har jeg en stygg følelse av at esken min bare har noen smuler igjen på bunn, i det ene hjørnet.

For aldri går tiden så sent som når man er midt i en såkalt tålmodighetstest. Aldri går dagene så tregt som når det er ingenting man heller vil enn at dagene skal fly!

Jeg hater disse dagene. Denne ventinga. Tålmodighetstest. Jeg er så på nippet til å stryke. Jeg vet så godt hvilken strategi jeg bør ha – og gjør likevel det stikk motsatte. Jeg vet jeg bør slappe av og la tiden ordne opp, la tiden komme med svarene. Men jeg vifter mer intenst med antennene enn jeg har gjort på lenge, zoomer inn på forskjellige frekvenser, lytter etter gode signaler, klare signaler. Drevet av behovet for å vite. Få svar.

Men likevel føler en liten del av meg at det er litt bedre så lenge jeg ikke vet. For da er det fortsatt håp.

Men ventingen gjør meg gal...