På tide å finne bremsen?

Jeg er virkelig i full fart nedover is-bakken min for tiden. Det går i et vanvittig tempo - nedover og nedover! Skrekkblandet fryd er på vei til å tippe over til ren skrekk! Den sinnsyke farten gjør at jeg blir litt panisk. Redd for å miste kontrollen. Joda, det er til tider frydefullt også! Deilig og berusende å kjenne hvordan jeg makter å presse grensene mine, utfordre meg selv. Og ikke minst den utrolig gode følelsen det er å komme seg fremover - fort!

Perfeksjonist-Åshild heier seg totalt hes på sidelinja. "Kom igjen, Åshiiiild! Ikke brems! Huk deg ned, krum ryggen og konsentrer deg! Du er snart i mål nå! Kom igjen! IKKE gi deg! Detta klarer du! Det er feigt å gi seg! Kom igjen, Åshiiiild!"

Men bak meg hører jeg noen rope: "Breeeeems! Sett deg på rompa og slakk på farten! Detta går for fort! Du kommer til å gå på trynet! Bruk rompebremsen!"

Armer, skuldre, bein og hode verker. Samtidig som blikket mitt er hardt festet på målstreken der fremme. Bråket fra sidelinja forstyrrer meg, uroer konsentrasjonen. Farten skremmer meg. Men det er like skremmende å skulle sette seg ned. For hva skjer om det blir full bråstopp og jeg ikke kommer meg opp igjen? Hva om jeg bare blir liggende å kave i snøen? Men beina skjelver som ospeløv. Roper om nåde. Ber om pause. Pusterom. For pusten er låst fast. For å spare energi. Liten eller ingen pust kjennes lettere enn dype krevende magedrag.

"Skal bare... Må bare... Vil bare..." Lista er lang. Alt for lang. Selv med dette tempoet ser jeg at målstreken kommer for brått. Det er ikke mulig at jeg kan rekke alle punktene på lista mi før jeg har passert deadline. Men bremser jeg, mister jeg iallfall muligheten til å komme i mål tidsnok. Pest eller kolera? Skal jeg lytte til Perfeksjonisthodet eller Kroppen? Begge signaliserer så sterkt de kan at de trenger plass.

Perfeksjonisten peker på alle rundt meg som fikser livet så bra, som løser oppgaver på strak arm, som holder koken og ikke lar seg verken skremme eller stoppe av tempoet. Perfeksjonisten legger lista høyt. Vi snakket om 120%, gjorde vi ikke? Såpass må det være.

Perfeksjonisten gjør alt hun kan for å overdøve Kroppen. Gjøre den usynlig. For sånn fungerer det best. Fra halsen og opp.

Men Kroppen er en tøffing. Og en luring. Finner uspekulerte måter å få oppmerksomhet på. Bankende, forstyrrende hodepine. Irriterende, slitsom gjesping. Vond, sår hals. Signaliserer at "Hei! Jeg er her, jeg også!" Gjeiper til Perfeksjonisten og sier at "du tror du er viktigst, du, men hør her litt: Hvis ikke jeg bærer deg, hvis ikke jeg fungerer, så stopper det deg også. Hvis jeg sovner, er det ikke mye du får gjort. Hvis jeg får hodepine, klarer ikke du å tenke. Hvis jeg blir syk, må alt annet vente."

Så kanskje er rompebremsen et greit alternativ - verken skremmende fart eller skremmende bråstopp, bare en bremsing. Litt roligere tempo, men likevel nedover bakken. Det betyr at jeg må fire litt på kravene mine. Innse at jeg ikke rekker alt denne gangen. For jeg må ha med meg kroppen også.

Kjipe greier, men jeg tror det er sant...