Helt på hæla...

Jeg er helt på hæla for tida. ”På hæla”? Tankene begynte å svirre rundt denne metaforen. Å være på hæla. Være bakpå. Og det motsatte av frampå. På tuppa? Er jeg på tuppa, er jeg vel temmelig hysterisk? Eller?

Okey, dette er metaforer. Bilder brukt i overført betydning. Men, hvis jeg reiser meg opp og faktisk stiller meg på hæla. Hvordan er det? En skikkelig utfordring for balansen. Og kontrollen. Jeg klarer ikke stå stødig i mange sekundene før jeg mister både balanse og kontroll. Kroppen prøver å finne likevekt. Lener seg desperat fremover for å være motpol til bena og rompa som drar bakover. Det er ubehagelig å være på hæla. Det er vondt. Både i hælene og i leggene. Jeg kjenner jeg blir frustrert, irritert. Å være på hæla er frustrerende.

Jeg er visst helt på hæla for tida. Det er uten tvil en sammenheng mellom alt jeg ikke får gjort, og følelsen av å miste kontrollen, ikke finne balansen. Det er ingen god følelse. Og det er liksom ikke likt meg. Jeg pleier å ha kontroll, ligge litt frampå. Være litt på tuppa. Tempo tempo! Framover!

Så jeg tipper forover, over på tåballene. Vipper fra å være på hæla til å være på tuppa. På hugget. Framover. Kjenner energien strømme i kroppen. Blir forundret over hvor lett det er både å stå stille på tuppa, og bevege seg rundtomkring på tuppa. Balansen er god. Jeg har kontroll. Blir nesten knisete av å trippe rundt på tåballene. Leken. Og ukonsentrert. Ikke helt tilstede. Flirer. Får en følelse av å ikke vite helt hvor jeg er. Ikke få med meg det som skjer. Annet enn at jeg vil framover.

Men jeg er på hæla. Og kan velge å bli frustrert, irritert. Bli desperat. Eller tippe over og bli helt på tuppa. Stresse med å komme helt ajour – og selvfølgelig aller helst komme et godt stykke foran minstekravet! Eller jeg kan prøve ut ’midtpåtreet’-alternativet. Til tross for at mye i meg stritter imot sånne mellomløsninger. Jeg kan prøve mellomtingen. Mellomtingen mellom hæla og tuppa. Hele foten. Sånn midt i mellom. Kjenne på balansen. På kontrollen. Kjenne at frustrasjonen over at jeg nesten ramler bakover, forsvinner. Og at kavet med å sprinte framover, smuldrer opp. Med begge beina godt planta i bakken.