Et brev til meg selv

For ett år siden satt jeg og skrev brev. Det var et brev – til meg selv, tenkt ett år frem i tid. Jeg satt med andre ord, i oktober i fjor, og skrev et brev til meg selv datert oktober 2006.

Jeg startet brevet med et tilbakeblikk, en refleksjon rundt det som gjorde at jeg følte jeg måtte endre kurs:

På denne tiden for to år siden (okt. 2004) sto du midt oppi en av de tøffeste periodene i livet ditt. Etter å ha levd et liv hvor det meste gikk trygt og greit på skinner og hvor du fikset livet, ble livet på mange måter snudd på hodet. Du møtte veggen – fungerte ikke på jobben eller i jobben, du isolerte deg, og du satt igjen med en skremmende følelse av at noe må være galt med deg! Du følte at du ikke lenger klarte noe, kunne noe, var verdt noe... det eneste du mestret var å komme igjennom dagene ved å gå på sparebluss, ved å tvinge deg igjennom minutt for minutt, leve så flatt som overhode mulig – for å spare på det bittelille som var igjen av krefter.

Det kjennes ut som en evighet siden. Og så er det faktisk bare to år siden. To år siden jeg på mange måter fikk livet snudd opp-ned. Men som heldigvis ble starten på en ny epoke.

Den var begynnelsen til et nytt liv. Gjennom omsorg, omtanke, varme og ikke minst sterke og etterhvert dype og nære samtaler, åpnet det seg en ny verden. Du fikk hjelp til å se deg selv. Hjelp til å bli kjent med deg selv. Hjelp til å tørre å vise frem mer av deg selv. For første gang på mange år, rant tårene. Noe løsnet. Varsomt satte du dører på gløtt – åpnet for mennesker som du ble trygg på, mennesker du tok inn i hjertet ditt. Famlende satte du forsiktig ord på noe av det du hadde inni deg, opplevelser, følelser...

Det er sterkt å lese dette igjen. Jeg kjenner jeg blir blank i øynene og får klump i halsen. Igjen blir jeg slått litt i bakken av tidsperspektivet. Det er faktisk ikke mer enn et par år siden. Det er bare to år siden jeg virkelig erfarte hvor mye det kan bety å tørre be om hjelp. Våge å vise sårbarhet.

Du har opplevd å stå i veikryss hvor veivalgene er mange. Noen av veiene vet du litt om, andre er uten skilter. Du har stått og balansert på én fot – usikker på hvor du skal sette ned foten, hvilken retning du skal gå. Usikker på hvilke argumenter som bør veie tyngst, hvem du bør lytte til. Veldig ofte en sterk kamp mellom følelser og fornuft, mellom det trygge og det ukjente, mellom stabilitet og forandring. Men til syvende og sist et spørsmål om å tørre og ville tro på deg selv.

Oktober 2005 sto du i et veikryss. Et kryss hvor du måtte velge en retning. Det var ikke mye du kunne se av veien fremover, annet enn at markblomstene og den gamle skigarden langs veien der gjorde noe med deg. Lokket. Gjorde at du smilte forsiktig når du tittet i den retningen. At det kriblet i kroppen etter å ta det første skrittet, våge deg ut på en helt ny vei. Du brukte tiden i veikrysset godt. Kikket i alle retninger. Kjente etter. Ba om hjelp til å bli trygg. Lyttet. Luktet. Følte. Og rettet ryggen, festet blikket, tok vandrestaven din og satte ditt første skritt på den nye veien. Kjente hvordan besluttsomheten ga deg styrke. Holdt hardt om den trygge vandrestaven – en stav farget av erfaringer og opplevelser, preget av mennesker som betyr noe for deg.

Idag har jeg tatt et veivalg – og et valg i forhold til yrkesretning. Det ble ikke helt den veien jeg hadde tenkt i oktober 2005. Og jeg trodde jeg kanskje ville kjenne på litt skuffelse iforhold til det nå. Men det gjør jeg ikke. Det ble ikke som jeg hadde trodd, men den veien ligger fortsatt der. Ukjent, men den er der. Og kanskje krysses veiene igjen ved en senere anledning.

Jeg har tatt et veivalg. Jeg har ruslet et par skritt innover på en vei jeg ennå ikke vet hvor ender.

Du har fortsatt med deg vandrestaven din, men den har forandret seg, fått enda flere farger og mønstre. Blikket ditt er rolig. Av og til ligger staven ved siden av deg – fordi du må ha begge hendene fri. Fri til å berøre noen, fri til å skape, fri til å gestikulere begeistret. Av og til holder du hardt i staven, lener deg på den. Kjenner på behovet for hjelp – både fra de du er glad i, de som kan støtte deg, og fra erfaringene dine som er risset inn i staven. Du har kommet et stykke videre på veien. Har passert mange markblomster, skoger, og av og til kavet deg gjennom stressende storbyer. Veien har hatt både tunge oppoverbakker med mye jobbing, fantastiske utsiktspunkter på toppen av bakkene, deilig energifylte springeturer i raske nedoverbakker, uoversiktelige svinger og trygge lange sletter. Med jevne mellomrom er det rasteplasser hvor du kan hvile, kople ut og gjøre ting du er trygg på. For hvert skritt du tar, endres mønsteret i vandrestaven din. Hvert menneske du møter og hvert menneske du tar skritt sammen med – de får sine farger og mønstre og beriker deg.

Sånn er det. Jeg er på denne veien.

For ett år siden tok du et valg for livet. Et valg om å lytte til deg selv. Et valg om å la dine egne behov gå foran praktiske hensyn og fornuftige løsninger. Et valg om å stole på deg selv. Tro på deg selv. Satse på deg selv.

Det er ikke rart at jeg sitter her med blanke øyne og et smil om munnen. Det har vært litt av et år. Litt av en vei å gå. Og litt av hvert å være stolt av.

Nå skal jeg skrive et nytt brev til meg selv. For jeg er på langt nær fremme. Jeg er stadig på veien. Og jeg møter på veikryss rett som det er. Jeg rusler litt. Og springer litt. Og av og til setter jeg meg rett ned – enten i protest eller i total utmattelse. En dag skinner solen. Den neste er alt dekket av snø. Sånn er visst livet. Livet er uforutsigbart. Det er både og. Det eneste jeg vet sikkert, er at mye likevel er opp til meg selv. Jeg kan velge. Velge hvordan jeg ønsker å møte utfordringer. Hvordan jeg ønsker å møte andre. Og ikke minst hvordan jeg ønsker å møte meg selv.