Golfstien...

Det går litt trått her inne for tiden... helgens male-økt har satt seg i skuldrene, og det har rett og slett vært vondt å sitte ved dataen. Sånn går det når man tøffer seg og ikke vet å se sine egne begrensninger.

Men idag kjennes det litt bedre ut. Kanskje det ikke er så dumt å komme seg ut på skogstur en times tid hver dag *knis* For en skogstur åpner opp for de merkeligste opplevelser, det er iallfall sikkert!

Rett i nærheten av der jeg bor, har vi vi et utrolig flott turområde. Og en golfbane. Og dypt inne i lesemodus ble jeg plutselig forvandlet til en golfhatende paparazzifotograf.

Vil du bli med på en aldri så liten skogstur?

«Hjertelig velkommen inn i vår verden. All ferdsel skjer på eget ansvar, men du gjør best i å gjøre som vi sier.»

Allerede lenge før jeg kommer inn på parkeringsplassen blir jeg møtt med dette skiltet. Og som turgåer og ikke Golfer, er jeg trolig den perfekte modell-leser for informasjonsskiltet. Jeg er ikke innvidd i golfernes verden og føler meg plassert i båsen ’uvitende som må opplyses’.

«OBS!»
- et klart varselsignal. Varsku! Les meg, du uinnvidde og uvitende!

«Du kommer nå inn i et golfbaneområde.»
- jeg er i ferd med å tråkke inn i en verden som tydeligvis ønsker å stille klare krav til meg og andre inntrengere.
- ja, for det er tydelig MEG de henvender seg til. «Du kommer....»

«MERK DEG AT:»
- jeg trenger visst å få dette inn med teskje og store tydelige bokstaver...

«Selve banen er kun for golfspillere. Ferdsel for andre er meget farlig.»
- men hva er selve banen? Foreløpig går jeg på en asfaltert vei inn til et slags boligområde, med hus og låver. Og det er også veien til Pumpestasjonen, et kjent utfartsmål for turentusiaster i området. Jeg får assosiasjoner til «Ikke trå på gresset»- skiltene i snobbete offentlige byparker, og til frasen «bare se, ikke røre». Jeg er tydeligvis på vei inn på forbudt område. Bare fordi jeg ikke har golfsko, køller og baller. Og uten golfsko, køller og baller er dette området tydeligvis meget farlig for meg. Fordi:

«En golfball ka ta utilsiktet retning og krysse områder du passerer.»
- og dette blir altså mitt problem? At golferne ikke har kontroll på ballene sine? Og ikke bare er det mitt problem hvis jeg er så dum å gi inn på selve banen - det er visst også mitt problem hvis jeg tilfeldigvis passerer når en ukontrollert golfball suser utenfor banen!

«Hører du ropet «FORE!» (uttales får) - bøy deg ned og dekk hodet med armene.»
- hvis da en golfer mister kontrollen og sender en golfballkule i retning av mitt hode, skal vedkommende altså varsle meg med å rope FORE! (Og takk, kjære golfeksperter, for at dere opplyser meg om utalelsen av ordet også. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Det er jo fort gjort å tro at vedkommende roper FÅÅÅR! i ren entusiasme over å motta en ball, ikke skyte den fra seg! Ja, det ville også trolig vært helt upassende av vedkommende å varsle meg på norsk, vil jeg tro! Et fornuftlig og lett forståelig «Pass deg!» er ikke golf-sjargong.)
Jeg er også takknemlig for at de viser meg en tegning av hvordan jeg skal sitte når en Golfer har baller på bærtur.

«Følg anmodning om å vente eller gå videre fra de som spiller.»
- les: du er kun på besøk her. Vis vanlig høflighet og gjør som vertskapet ber deg om å gjøre.

«All ferdsel foregår på eget ansvar.»
- ja, er det noe jeg har fått med meg nå, er det nettopp dette. Golferne eier området og gjør som de vil. Jeg trenger meg inn på deres territorium - på eget ansvar. Og dette gjelder visst også i nærheten av golfbanen.

«DET ER DIN SIKKERHET DET GJELDER.»
- jada, jada. Skiltet er laget i ren omtanke. De ønsker at jeg skal ferdes trygt når jeg nå allikevel - tross advarsler om at dette er meget farlig - beveger meg inn på deres område. Ren og skjær omtanke.

Så - på eget ansvar - drister jeg meg til noen skritt videre inn i Golfernes Farlige Verden. Jeg går fortsatt på den asfalterte veien inn mot Golfkroa. Mellom meg og golfbanens terriotorium er det satt opp et 3 meter høyt nettinggjerde. Jeg kan se inn på banen, men that’s it. «Se, men ikke røre.»

Og jeg blir møtt av nok et skilt. Eller to skilt, faktisk. Ett til bilister, som får klar beskjed om at de også er på vei inn i et område hvor de ikke er øverst på lista når det gjelder rettigheter. Kjør pent og sagte, vis Golferne hensyn.

Og så skiltet til meg. Til oss gående.

«Når du går, hold deg til høyre langs gjerdet. Ropes det «fore» - bøy deg ned og hold for hodet. Det er din sikkerhet det gjelder.»

Det er 50 meter siden jeg passerte det første skiltet. Nå skal jeg opplyses igjen. Innholdet er det samme;
- jeg, inntrengeren, blir henvist til å gå kun langs gjerdet, på høyre side, og surrer de med ballene sine igjen og roper noe på engelsk, må jeg huke meg sammen og verne skallen - for min egen sikkerhets skyld. Skiltet er en kortvariant i forhold til det første, men er holdt i samme tone. Modell-leseren er fortsatt meg og jeg må visst ha det inn med teskje.

Vel inne på selve parkeringsområdet møter jeg på to nye skilt. Det ene skiltet opplyser meg om retningen på øvingsområdet for Golferne. Det andre peker ut i skogen.

Jeg snur meg og ser i retning treningsfeltet. Det er nydelig grønn plen, som buktende grønne bølger. Det er nesten sånn at jeg får lyst til å springe bort, legge meg ned i det mye gresset og rulle rundt og rundt! Men jeg er ingen Golfer med goflsko, køller og baller.

Så jeg snur meg den andre veien, mot Golfstien. Og ser rett mot baksiden av et lagerskur. Fremsiden, den som peker mot golfbanen, er nymalt og velstelt, men baksiden, den som ligger i retning Golfstien, er nedslitt. Det er en stor haug med sand der, ugrass og villbringebærbusker og brennesle i vill dans.

Veiskiller er ofte tegn på valgmuligheter, men sånn er det ikke her. Jeg er ikke Golfer. Ergo jeg kan ikke gå den veien. Jeg er turgåer. Og heldigvis kjent i området, så jeg vet at Golfstien ikke er en sti for Golfere, slik navnet antyder, men en sti vi gående aller nådigst kan bevege oss på - selvfølgelig på eget ansvar.

To skritt videre i retning Golfstien møter jeg nok en gang på skilt. Det samme skiltet som møtte meg aller først.

Og for tredje gang på ca. 100 meter ønskes jeg som gående hjertelig velkommen - på spesielt golf-vis! Og det nå til tross for at jeg faktisk har fulgt oppfordringen om å holde meg til turstien som offisielt sett er åpen for turgåere uten golfsko, køller og baller.

Med forsiktige skritt og både ører og øyne på stilker tripper jeg nedover Golfstien. En smal grussti ned inn mellom busker og trær. Forsåvidt stemningsfullt og fint, men jeg har likevel en liten bismak i munnen når jeg har bildet av de åpne flotte områdene som er åpne kun for de utvalgte. Et bilde som bekrefter påstanden om at gresset er grønnere på den andre sida av gjerdet. For det er det virkelig!

Jeg skal gjøre det kort:
Her på det første bildet ser du Golfstien; en smal, nesten igjengrodd sølete sti. På bildet under er Golfbanen.





Hvem ville du helst vært venner med?
En Golfer eller en turgåer?





Jeg skal gjøre det kort 2:
På bildet ser du Golfernes ’pust i bakken’-plass, eller Servicestasjon som de kaller det selv:



På hvert utslagssted har man mulighet til å søke ly for vær og vind i de overbygde servicestasjonene med god sitteplass. I vått vær kan det fort bli litt venting på tee, og da kommer disse små hyttene til sin rett. Foruten at alle har et skilt med oversiktskart over hullet, hullets navn, par og indeks, har alle så nær som noen få også ballvasker og avfallskurv. Og et par av dem har køllevasker i stedet for ballvasker. (red. anm.: ballevasker og køllevasker? Wow, det kaller jeg service, ja! Tenk å kunne svinse rundt i nydelig natur, og samtidig ha muligheten til å få vasket både baller og kølle! Navnet Servicestasjon er virkelig det rette navnet!)

Hvor mange ganger har man ikke stått og ventet på tee under en paraply med regnet og vinden piskende rundt ørene uten en tørr plass å hvile enden på. Hos oss kan du la både paraplyen og enden få en liten pause. Servicestasjoner har vi på alle hull på begge banene. (red. anm.: Service på alle hull? La enden få en pause? En aldri så liten servicepause?)


Og under her ser du den eneste sittemuligheten for oss turgåere.



Hvem ville du helst vært venner med?
En Golfer eller en turgåer?

Rett skal være rett - det er en praktfull naturopplevelse å rusle i disse omgivelsene. Borrevannet er vakkert, og for de som er fugleinteresserte er det faktisk et paradis nettopp ved Borrevannet. Deler av skogen er gammel og ærverdig, med store og flotte trær og det er et variert landskap.

Men jeg forstyrres stadig ved at jeg møter på disse golf-skiltene som kommer med forbud og påbud og regler og advarsler. «Ikke gå her, ikke gå der, pass deg, huk deg ned, vis høflighet...» Det er jo nesten sånn at man blir engstelig for å sette ned foten, for hva skjer om jeg trår feil? Det er jo meget farlig! Og olle minst vil det gå ut over min egen sikkerhet!

Jeg skulle egentlig bare gå meg en luftetur. Gi hodet litt fri fra pensum og teorier og grubletanker. En tur i frisk luft og fine omgivelser. Og hadde det ikke vært for at jeg studerer pedagogiske tekster, ville trolig opplevelsen av turen blitt noe helt annet.

Kanskje hadde jeg gått i mine egne tanker, kjent på den friske lufta, sett på de begynnende høstfargene på trærne?

Men kanskje hadde jeg blitt irritert på golferne som tar seg til rette, og skviser oss andre ut av flotte naturområder, ut på sølete småstier?

Eller kanskje hadde jeg blitt fornærmet over tonen på informasjonsskiltene, på gjerdene og og alle pilene?


En tur langs Golfstien - et interessant glimt inn i Golfernes verden, du vet - de med golfsko, køller og baller.