Å finne fokus

Jeg har et temmelig aktivt hode. Og da mener jeg ikke å skryte på meg at jeg er så skrekkelig lur. Det er en helt annen sak. Men jeg har et aktivt hode. Og jeg burde jo være glad for det, at det er aktivitet der inne, mener jeg. Og det er jeg jo også. Jeg har jo kjent på dager hvor hjernen kjennes helt død og jeg bare blir sittende å stirre ut i lufta, helt apatisk. Det er ikke noe å lengte etter.

Nei, hodet mitt er aktivt. Det er ikke for ingenting jeg ofte bruker følgende ord for å karakterisere meg selv; "Gal i hodet". For av og til, nei - rettelse - veldig ofte, føles hodet mitt smågalt ut. Det hersker fullt kaos der inne. Bare se for deg scenariet når Se og Hør-helikopteret slipper Se og Hør-flasker ned over en fullstappet badestrand om sommeren! Se for deg alle lydene, alt kaoset, alle de mer eller mindre planløse bevegelsene, de kavende menneskene - store og små, gamle og unge - som jakter på den riktige flaska. Men det er haugevis av flasker og hvem i all verden er den riktige? Hvilken av flaskene er den som inneholder nettopp den greia som skal gjøre oss lykkelige? Ja, nå kan det vel diskuteres om en sponset Se og Hør-tur til Sydenland er selve lykken, men likevel - vi lar oss rive med! Springer hit og dit, griper tak i én flaske, rister på den for å se om det var DEN, kaster den tilbake i kaoset når vi oppdager at den ikke gir oss det vi leter etter, hiver oss over en ny, tester den, kaster den og jakter videre på neste. Til slutt må jo alt bli bare kaos? Haugevis av flasker flytende rundt. Alle ser prikk like ut, men kun én av dem er den riktige. Kun en av dem kan gi meg ro i sjelen, gjøre meg lykkelig.

Det hersker stor aktivitet i hodet mitt - som min egen lille private Se og Hør-badestrand. Rundt meg flyter det haugevis av tanker. Og alle ser like viktige ut. Alle roper "ta meg! Plukk opp meg! Jeg er viktigst!". Fullstendig kaos. Den eneste fordelen jeg har, er at jeg ikke har noen konkurrenter som stjeler den riktige flasken ut av hendene mine. Alle flaskene er mine. I små øyeblikk av fornuft, ser jeg at jeg egentlig bare kan sette meg ned i ro og mak, med alle flaskene rundt meg, og ta én og én, se på den, åpne, sjekke innholdet og enten forkaste den hvis den ikke er viktig, legge den tilside til senere eller gripe tak i den hvis innholdet er det jeg leter etter. Rolig og strukturert. Én etter én.

Istedenfor lar jeg meg overmanne av den store mengden flasker. Og mangelen på et fokus. Og jeg kaver. Som en gal. Og blir gal i hodet. Sjøloppfyllende profeti er det visst noe som heter...