Perlekjedet

Jada, jeg skulle gjort helt andre ting enn å sitte her ved dataen og hobbypulten, men sånn ble det ikke idag... Godt å ha sånne pusterom for meg selv. De gjør meg så godt.

Jeg satt egentlig å skulle skrive årets julebrev, men klarte ikke komme igang. Jeg syns det er så vanskelig å skrive dem. Det blir fort det som mamma så fint kalte 'årsregnskap'... Så jeg fikk en idé og satte igang... og den ble noe helt annet en tenkt. Så istedenfor å sende den ut som julebrev, blir den en liten 'greie' her i bloggen min :) En liten fortelling med store ord.

Perlekjedet

Det var en gang en temmelig fortumlet og en smule forvirret jente som bodde i et lite hus sammen med kjæresten sin og en egenrådig, men sjarmerende liten tiger-katt. Den fortumlede og forvirrede jenta satt ofte med store og trill runde øyne på en stein i hagen og tenkte seg om. Eller, det er nok mulig hun ikke alltid tenkte så veldig. Alt for ofte lekte tankene – både de bittesmå, de store og brautende, de lure og utspekulerte og de undrende – de lekte sisten, stiv heks og blindebukk på én gang. Det var kanskje ikke så rart at jenta var temmelig fortumlet og en smule forvirret.

Ganske ofte tenkte hun på Livet. På opplevelsene som kom trillende som perler på en snor. Perler i alle farger og fasonger. Noen nydelige og sarte, både i form og farge, andre ruglete og uslipte, med skarpe kanter og skjærende farger. En fasinerende blanding av perler. Knyttet sammen.

Jenta satt med perlekjedet mellom hendene og kjente perle for perle passere mellom fingrene. Noen myke, nesten som silke. Da smilte jenta mens hun kikket opp mot den blå himmelen. På de myke skyende som lekende danset forbi. Da smilte jenta og kjente hvor godt det var å bare sitte. Bare være. Bare kjenne.

Men så kunne det plutselig komme en skarp upusset perle. Med skarpe kanter som jenta kunne skjære seg på. Små kutt som spredte en sviende smerte ut i kroppen til jenta. Da fikk jenta et trist drag over ansiktet, og øynene ble blanke.

Jenta hadde ofte store og åpne øyne. Som om hun ville favne alt og alle rundt seg. Fange inn alle lydene og bildene som danset rundt henne. Men av og til lukket jenta øynene og lot øynene hvile litt. Da var det som om resten av kroppen overtok. Som om fingrene kunne se. Og når neste perle skulle passere fingrene hennes, brukte jenta litt ekstra tid til å kjenne på den. Noen ganger fikk jenta et forvirret drag over ansiktet. Hun kjente og kjente og kjente, men klarte likevel ikke å beskrive perlen. Av og til ble hun sittende sånn lenge. Andre ganger klarte hun å trekke på skuldrene, riste litt forvirret på hodet og la fingrene lete seg videre til neste perle. Jenta visste at hun var flink til å tenke. Og til å finne ut av ting. Men noen perler forble likevel et mysterium. Det var visst ikke lett å finne svar på alt.

Jenta satt på steinen ute i hagen, lot perlene gli mellom fingrene. Noen av perlene kjentes det ut som om hun hadde kjent på før. De gode perlene ga henne trygghet. Da smilte jenta og løftet blikket. De skarpe perlene minnet henne om tidligere kutt og sår, og de rippet liksom opp igjen de gamle sårene. Da gråt jenta stille, med øynene igjen.

Samme hvor mye jenta ønsket bort de skarpe og vonde perlene, var de likevel endel av perlekjedet hennes. De var der, sammen med de glatte og myke perlene. Sammen dannet de et helt spesielt mønster av forskjellige farger og fasonger. Jenta med de store øynene begynte å forstå at dette var hennes perlekjede. Og bare hennes. At hver og en av perlene hadde nettopp sin plass i jentas helt spesielle mønster. Og at det nettopp var alle de forskjellige formene og fargene som ga perlekjedet glans og glød. At noen perler gjorde jenta smilende og trygg, andre ga henne et forvirret uttrykk i ansiktet, og noen var vonde. Men sammen var de likevel hennes vakre perlekjede.

Den temmelig fortumlede og en smule forvirrede jenta, med de store åpne øynene satt på steinen i hagen. Akkurat nå hadde hun to perler mellom fingrene sine. Den første var stor og glatt og nesten varm. Jenta kikket ned og så at den hadde en varm rødfarge. Hun løftet blikket mot himmelen og smilte til skyene. Og mens hun holdt blikket festet på himmelen, lot hun fingrene finne den neste perlen. Hun trakk pusten og holdt perlen helt stille mellom to fingre. Helt stille. Uten å bevege seg. En ny perle.

Jentas ansikt speilet like mange farger som det var i perlekjedet. Som om alle tankene hennes danset innom hver og en av perlene. Jenta satt der med en helt ny perle mellom fingrene. Full av forventning. Spenning. Og undring. Og bittelitt engstelse. Men mest av alt forventning. Over perlen som lå der mellom fingrene hennes. Som ventet på å sett. Kjent. Opplevd.

Og akkurat nå sitter hun nettopp der, på steinen sin i hagen, med perlen mellom fingrene. Med hodet løftet mot skyene. Øynene lukket. Og med forventning lekende over ansiktet. Og der har hun visst tenkt til å bli sittende en stund. Helt stille.