onsdag, januar 10, 2007

De fem søstrene

Jeg tror jeg må fortelle dere historien om de fem søstrene idag. De fem søstrene bodde i et land langt mot nord, i en liten by og i et lite hus med en hage. Der hadde de bodd noen år nå, men de jobbet fortsatt med å finne sin plass, både i det lille huset, i den lille byen i det kalde landet og i den store verdenen, men kanskje mest av alt i søskenflokken.

Jentene var nært knyttet til hverandre og var oppdratt til å holde sammen i tykt og tynt. De var ganske jevngamle, men det var ikke lett å se søskenlikhet, verken utseendemessig eller i søstrenes personligheter.

Jentene var blitt voksne og forsøkte på hvert sitt vis å finne Lykken. Da de var små visste de ikke at det var noe som het Lykken. Da var det mye viktigere å ha det moro, plukke blomster, tegne fargerike kruseduller, leke sisten, eller – og det var nok det beste av alt – sitte på fanget til mor eller far. Men så mange småjenter og bare to voksenfang, det sa seg selv at det av og til kunne bli kamp om plassen. Og jentene var ikke dumme. De fant raskt ut at det var forskjellige måter å sikre seg en fangplass på. Og de hadde hver sine strategier som de holdt hemmelig for de andre søstrene.

Etterhvert som de ble større, hørte de stadig oftere at de voksne snakket om en de kalte Lykken, men som det tydeligvis var vanskelig å finne. Søstrene kunne ikke helt forstå at Lykken hele tiden skulle gjemme seg sånn at de voksne ble nødt til å jakte på han. Men det var ikke vanskelig å skjønne at det var en vanskelig oppgave å skulle finne Lykken, for de voksne ble alvorlige i ansiktet og fikk store øyne når de snakket om det.

Og når småjenter blir så store at de skulle ønske de var voksne, så begynner de å herme etter de voksne. Og det samme gjorde de fem søstrene. De begynte å jakte på Lykken. Og det var ingen liten oppgave. Det vet alle som har prøvd på det samme. Men søstrene la ansiktene i alvorlige folder og bestemte seg for at Lykken skulle finnes, koste hva det koste ville.

Men for å være den heldige som kunne komme springene hjem med Lykken på slep, trengte de en plan, en strategi. Jentene var jo oppdratt til å holde sammen i tykt og tynt, men det hadde sneket seg inn noe mellom dem som gjorde at de nå lå i hver sin seng og pønsket ut hver sin lille strategi, for hver eneste en av jentene ønsket så sterkt å være den som fant Lykken først, og dermed kanskje kunne kreve fast fangplass.

Jentene – la oss for enkelhets skyld kalle dem opp etter Anne-Cath. Vestlys jenter
Maren, Marte, Mona, Milly og Mina – valgte seg hver sin plan.

Maren, den eldste og mest fornuftige av dem, mente at kunnskap måtte være den rette måten å finne Lykken på. Så hun søkte seg inn på Universitetet for å ta en Mastergrad i analyse og vurdering av Lykken, og satset alt på at tilstrekkelig kunnskap ville gi henne svaret på hvor Lykken gjemte seg.

Marte, den mest sosiale og kontaktsøkende av søstrene, satte seg som mål å bli kjent med flest mulig mennesker og på den måten kanskje treffe på nettopp den de kalte Lykken.

Mona, den jordnære praktikeren, var overbevist om at den eneste måten å finne Lykken på, var gjennom hardt arbeid. Så hun brettet opp ermene og kastet seg ut i arbeid mens hun håpefullt ventet på at Lykken skulle komme spaserende inn – som en belønning for nettopp godt utført arbeid.

Milly, den mest kreative, skapende og følelsesladde av søstrene, trodde derimot at Lykken ville komme til henne om hun bare klarte å skape noe som var stort nok og vakkert nok. Om hun bare klarte å uttrykke alle følelsene som bodde inni henne. Da ville nok Lykken bli så nysgjerrig at han kom listende ut fra hjemmestedet sitt.

Mina, minstemann i flokken og egentlig ikke spesielt verken det ene eller det andre, løp forvirret rundt og sa til seg selv ”Jeg må ha en plan! Jeg må ha en plan!”. Men alt hun klarte å gjøre var å smugtitte på storesøsknene sine og hun mistet nesten motet. De var så utrolig flinke alle sammen! Alle hadde en plan, alle visste de hvordan de skulle finne Lykken. Men Mina visste ikke hvordan, hun.

Hun visste bare at hun bare var litt fornuftig, for for det meste surret det så mange rare tanker rundt i hodet henne som slett ikke ga henne følelsen av å være flink eller smart. Og hun var bare flink til å være sosial av og til, for noen ganger orket hun ikke, eller turte ikke, for hun var så redd for at de andre ikke ville like henne. Men hun kunne jobbe. Joda. Men bare en stund, for så ble hun så anpusten og sliten at armene og beina ikke ville lystre henne lenger. Og strektegningene hennes fikk henne til å rødme. Hun likte å leke med farger, men hun fikk liksom ikke figurene til å ligne på ordentlige ting. Og så ble hun så fort blank i øynene og fikk klump i halsen og sprang inn på rommet sitt for å ikke vise de andre søstrene at hun ikke var så sterk som dem.

Underveis – i jakten på Lykken – møtte søstrene på både stort og smått. Noe var godt og gav dem en pakke stolthet og selvtillit i ryggsekken. Da smilte jentene og var sikre på at Lykken skulle de finne! Men av og til kom det vonde ting som de måtte forholde seg til. Maren brukte hodet, sa det som hun hadde lest var riktig å si, og fortet seg videre med nesa begravd i neste bok. Marte brukte antennene sine og menneskekunnskapen og all energi på å berolige og trygge de rundt seg, også de gangene det var hun selv som egentlig hadde fått vondt. Mona hadde som oftes en praktisk løsning og sverget til handling. Milly pleide å ta med seg opplevelsen hjem, finne frem enten papir og blyant eller malesakene sine og la kreativiteten gjøre jobben. Mens Mina som vanlig bare ble stående bom stille og se på hvordan de flinke søstrene hennes løste de vanskelige utfordringene på strak arm!

Søstrene var som du ser veldig forskjellige. Men én ting hadde de felles. Ingen av dem hadde ennå klart å bli mamma. Jo, de hadde virkelig prøvd, alle sammen. De hadde gjort alt de kunne for å få til dette som de i utgangspunktet trodde var en enkel sak, men som tydeligere og tydeligere viste seg å skulle være så stort og vanskelig at det trolig måtte et mirakel til for å klare det. Det vil si, de fem søstrene hadde hver sin måte å forklare dette på og hver sin strategi. Det var ikke så lett å få øye på dem, for jentene var som sagt ikke dumme. Men en dag, når søstrene helt tilfeldig møtte på En Lykkelig Gravid i skogen, ble de forskjellige strategiene avslørt. Iallfall for Lille Mina.

Først så hun Maren, som fornuftig nok stilte de forventede spørsmålene ”Å, så hyggelig! Når har du termin? Hvordan er formen?”, før hun lukket ørene mens hun lissomnikket til svarene fra En Lykkelig Gravid. Så kikket Mina bort på Marte, som smilte til En Lykkelig Gravid mens hun lurte på om hun klarte å skjule alle de vanskelige følelsene som herjet inni henne, for de måtte hun skjule for alt i verden. Hun ville da ikke ødelegge En Lykkelig Gravids store lykke og glede. Nei, smil! Minas blikk flyttet seg over til Mona. Og Mona rettet ryggen og proklamerte ”Så hyggelig for deg! Ja, vi har dessverre ennå ikke funnet den riktige løsningen på hvordan vi skal bli Lykkelig Gravid, men vi jobber med saken! Det er viktig å ikke miste motet, men å fortsette å stå på!” Ved siden av Mina sto Milli. Milly var stille. Kikket rundt seg med store øyne og så nok allerede for seg bilder inne i hodet sitt. Farger og mønster. Og ord.

Og Mina sto som vanlig bom stille og så på hvordan de flinke søstrene hennes holdt fast i hver sin strategi og sin måte å løse den vonde tingen på.

....

En Lykkelig Gravid er forlengst ferdig med turen i skogen og de flinke søstrene til Mina er allerede på vei videre – fortsatt på jakt etter Lykken. Alt for å sikre seg en sikker fangplass.

Men Mina minstemann vet ikke helt hvordan hun skal gjøre det eller hvor hun skal gjøre av seg. Hun prøver å lese litt. Lese andres kloke tanker for å se om noen av dem kan stemme med hennes. Hun oppsøker mennesker for å prøve å sette ord på de vanskelige følelsene. Og selvfølgelig leiter hun febrilsk etter mulige løsninger som hun ennå ikke har oppdaget. Ja, hun prøver til og med å bruke farger og ord. Men så blir hun så fort blank i øynene og får klump i halsen og springer inn på rommet sitt for å ikke vise de andre søstrene at hun fortsatt ikke er så flink som dem. Men hun prøver iallfall.

1 kommentar

kirsten sa...

Jeg leser så øyet blir stort og vått, og så vil jeg bare gi deg en skikkelig stor og god klem!

Tenker på deg, vennen....

Klem