onsdag, januar 31, 2007

Tvangstrøya

Du vet, en sånn hvit skjorte med knepping bak, som man tvinges inn i hvis man reagerer eller oppfører seg på andre måter enn det som er normalt. Det er vel kanskje ikke riktig slik det fungerer, og for alt jeg vet er tvangstrøyer ikke lenger i bruk. Og meningen min er heller ikke å harselere med de som eventuelt må bruke sånne.

Jeg tenker mer symbolsk. I overført betydning. Men likevel – hensikten med den er den samme. Ja, hva er intensjonen med en tvangstrøye? Jeg ser den for meg slik:

En hvit, tykk lerretsskjorte, med lange ermer, en flom av knapper bak på ryggen. Små, men solide knapper skviset inn i enda mindre knappehull. Bombesikker og helt umulig å komme seg ut av på egen hånd. Kanskje den til og med har reimer som holder armene tett inntil kroppen. Tett og varm. Absolutt fri for ’pustende’ stoff. Helt anonym i fargen. Lerretsstoffet forsvinner liksom helt mot hvite nakne vegger og fargeløst sengetøy.

Trøya hentes frem hvis du viser utagerende oppførsel eller ukontrollerbare bevegelser. Alt målt opp i mot hva som er ’normalt’.

Jeg har en sånn trøye. Jeg har hatt den på meg en stund. Jeg har faktisk til og med hjulpet meg selv på med den, og hentet hjelp til å kneppe igjen knappene. Jeg har nemlig hatt et desperat behov for å bli normal. Og i kampen mot alt det unormale i meg, har jeg ikledd meg denne tvangstrøya for å prøve å bli normalisert.

Siden jeg ble sykemeldt for 3 år siden har jeg kjempet som en gal for å komme tilbake i de normales rekker igjen. Hele meg har strittet imot alt det unormale som kommer frem når man ikke lenger fungerer som forventet. Det er ikke normalt å ikke gå på jobb. Det er ikke normalt å grine bare noen sier bø. Det er ikke normalt å bare ville sove og sove. Det er ikke normalt å ikke vite hva man vil. Det er ikke normalt å ikke prestere 100%. Det er ikke normalt å ikke stå på. Det er tvert i mot normalt å jobbe for føden. Det er normalt å møte verden med hevet hode og et smil om munnen. Det er normalt å ha energi til å utføre dagens oppgaver. Det er normalt å ha ambisjoner. Det er normalt å gjøre så godt man kan – og helst litt til. Det er normalt å bite tenna sammen.

Nå kan det sikkert diskuteres hvem som mener at disse tingene er normale, men det viktige er at dette var – og delvis også er – normalt for meg. Det er slik jeg fungerte før. Jeg jobbet, smilte, presterte og bet tenna sammen når ting ble litt vanskelig. Og jeg fikk anerkjennelse for den jeg var. Og dette sitter så hardt i meg, at det fortsatt fremstår som det ’normale’ for meg.

Men sånn var jeg plutselig ikke lenger. Ergo var jeg blitt unormal. Ikke jobbet jeg, iallfall ikke full jobb, ikke klarte jeg å smile, jeg ville bare sove og gjemme meg bort, fullstendig tom for energi. Jeg klarte ikke noe som helst. Og endte opp med å se på meg selv som unormal. Og var skråsikker på at alle andre så det samme.

Så, jeg hentet tvangstrøya, skviset kroppen inn i den, fikk fornuft-Åshild, prestasjon-Åshild, flinkpike-Åshild og Alle De Andre Som Fikser Alt til å kneppe igjen knappene og stramme reimene. På tide med en blinormaligjen-kur. Så jeg begynte å jobbe litt. Og når ikke 50 % jobb var godt nok, hevet jeg målene og satte igang med master-studier. Det burde føre til at jeg ble normal igjen, ikke sant? I tillegg skulle det trimmes og slankes og smiles og presteres og ut av forvandlingsmaskinen (eller tvangstrøya) skulle det poppe ut en fornyet og flunkende normal Åshild.

Joda, jeg setter det på spissen nå. Men innerst inne har jeg faktisk tenkt tanken. Og det har vært godt å kunne fortelle omgivelsene at jeg er på vei til å bli et ’gagnende menneske’, som det vel heter så fint i Læreplanen. Back on track – bort fra småsyke tanker og ideer og inn i de normales hverdag.

Det jeg ikke hadde kalkulert med, er noe som heter klaustrofobi. Å være innestengt i en sånn blinormal-tvangstrøye ga meg fullstendig panikk. Jeg fikk nesten ikke puste, for det var alt for trangt. Ikke kunne jeg bevege armene fritt.

De siste dagene har jeg følt meg nettopp sånn. Totalt innestengt i ei tvangstrøye som det kjennes umulig å komme seg ut av. Jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ut av denne trøya! Om det betyr at jeg må gi avkall på noe av ’normaliteten’ min, så betyr det bare at det kanskje ikke er så sundt for meg å være ’normal’.

Jeg har bestemt meg for å slutte på Master-studiet. Det ble feil for meg. Nå har jeg prøvd. Og funnet ut at det ikke var min vei å gå. Det er tøft å innse at jeg har valgt feil, vanskelig å forholde seg til følelsen av å ikke mestre, men godt å kjenne på lettelsen og viktig å vite at jeg tar meg selv på alvor nå. At jeg lytter til meg selv.

Jeg vil skape og være kreativ. Det er det jeg kan. Det er det jeg er flink til. Det er det jeg har lyst til. Det er kanskje ikke den sikreste veien å velge med tanke på økonomi, jobb og andre praktiske greier, men det er da jeg kan være meg selv – det er da jeg har noe å gi. Kanskje må jeg bare jobbe med å bli fortrolig med gale-Åshild og heller bruke tvangsskjorta som lerret?

4 kommentarer

Berit sa...

KLEM - en DIGER en!!

Annie Skogheim sa...

Godt tvangstrøyen endelig kan brukes som lerret vennen. Jeg vet du har gjort det rette. Hurra for deg!

Klem til deg fra meg

Rita sa...

Jeg tror jeg kan like gale-Åshild ganske så godtjeg. Good for you, at du velger det som passer DEG best, jeg er helt sikker på at det kommre til å føre gode ting med seg. Sender deg en kjempe klem og takker for at du deler kloke ord!

Solbjørg sa...

Nå har du jammen vært modig Åshild - slitt i stykker alle remmene på tvangstrøya og brutt deg fri.........fri til å være den du er mest. Den kreative skapende personen Åshild. Jeg er helt overbevist om at du har valgt rett !! Og er også overbevist om at du i ettertid vil se tilbake på dette valget som et riktig valg. Kanskje dette var det første steget i retning av en "normal" Åshild. En "normal" Åshild der en "normal arbeidsdag" består av å skape og være kreativ til glede for deg selv og oss andre som kan beundre det du gjør. Jeg har sagt det mange ganger at du har spesielle egenskaper og kunstneriske evner langt over de fleste oss andre. At du i tillegg har ordene i din makt og klarer å kombinere dem med kunstverkene dine gjør at du har en trofast fan i meg. Jeg meldte meg inn i fanklubben din for leenge siden.
Det blir spennende å følge deg videre fremover nå......kan nesten ikke vente på alt det spennende som kan skje...

Jeg er overbevist om at noe godt er i vente......som følge av det modige valget du har tatt!!!


STOR KLEM !!!