Jeg bare lurer litt, jeg. Lurer på hvorfor jeg tenker sånn som dette:
I går var jeg med på noe jeg trodde skulle bli vanskelig, noe jeg ikke trodde jeg skulle mestre noe særlig godt. Jeg hadde med andre ord ingen skyhøy selvtillit når jeg møtte opp. Så faktisk for meg at det hele ville bli en kjip greie, en sånn nedtursopplevelse, en bekreftelse på at jeg ikke er særlig flink. Eller sagt litt mer positivt vinklet: Det ville bli en utfordring.
Men så gikk det jo så lekende lett! Det var nesten sånn at øyebrynene mine holdt seg spørrende hevet hele tiden! Det gikk helt av seg selv, jeg var slett ikke noen sinke!
Og jeg burde jo glise fra øre til øre! Jeg mestret jo utfordringen med glans! Men hva gjør jeg? Istedenfor å nyte følelsen av mestring, setter jeg igang tankesirkuset mitt. Nå må det analyseres, vurderes... for noe må være galt. Antakelig presset jeg ikke meg selv hardt nok, jeg burde sikkert jobbet enda litt hardere...
Grrrr....!
Så jeg prøver igjen: Jeg fiksa noe igår - lett som ingenting! Og det er en superdeilig følelse!
Ha en flott fredagskveld!
I morra håper jeg at kreativiteten endelig kommer strømmende, for nå er det leeenge siden sist jeg laget noe...
2 kommentarer
Elsker å lese dine små refleksjoner over hverdagslige ting som vi alle kjenner oss igjen i. Takk for at du deler :)
Ønsker deg en fortsatt fin-fin helg. Og tusen, tusen takk for super koselig hilsen på bloggen min.
Klem
herlig å føle at man mestrer ting, spesielt ting man ikke trodde.
Jeg ville gitt meg selv kreditt, istedenfor å analysere så mye :)
Det er veldig forskjell på folk, men jeg husker en tid tilbake når jeg hadde veeeeeldig store berg-og-dal baner - så måtte jeg til slutt slutte med analysering (måtte til og med få min mor til å slutte å analysere meg!) før jeg kunne begynne på den lange veien å være lykkelig store deler av livet mitt! Ha en super lørdagskveld vennen!!
Legg inn en kommentar