torsdag, juni 14, 2007

Because I'm worth it!

Jeg har en skikkelig dårlig uvane. (Forhåpentligvis kan jeg snart si den setningen i preteritum: Jeg hadde en skikkelig dårlig uvane...)

Jeg er en av dem som alltid tenker at det å føle seg verdifull avhenger av at jeg har gjort noe verdifullt. Jeg tror jeg har nevnt disse kloke ordene før:

Det finnes to slags verdier i livet:
1. 'gjøre'-verdier og
2. 'være'-verdier

Det er ikke så vanskelig å se hvilke av disse målestokkene jeg bruker når jeg skal vurdere og måle meg selv. En skikkelig dårlig uvane.

Den siste uka har jeg ikke gjort noen verdens ting! (- og da mener jeg 'ting' som kan måles i gjøre-verdi, ting som jeg kan slå meg litt på brystkassa av.) Ingen verdens ting. Både kroppen og hodet har ropt på ro og hvile. Med sterk support fra værgudene (+30 grader er i tøffeste laget for oss som bor i isbjørnerruslerigateneNorge). Og, i følge min tradisjonelle - og skremmende trofaste og standhaftige - tankegang, så betyr denne Ingenverdensting indirekte at jeg har vært totalt verdiløs denne uka. Uten en lang merittliste å vise til, fortjener jeg ikke å ligge timesvis i solen mens jeg leser nydelige Paolo Coehlo-bøker.

Men, jo mer jeg prøvde å være fornuftig og produktiv og flink og sånn, jo sterkere protesterte kroppen og hodet. Jeg sloss som en gal i to hele dager. (Nok en dårlig uvane...)

Helt til Åshild hjalp meg finne nytt fokus. 'Plutselig' fant jeg meg selv liggende i solen - smilende! Nytende! Og - som vanlig - litt undrende. Jeg prøvde bevisst å se på hva som var årsaken til forandringen. Og jeg fant ut at istedenfor å slå meg selv i hodet med hvor lat, ueffektiv og dermed lite verdifull person jeg er, hadde tankene begynt å fokusere på det å bare være. Jeg klarte å være her og nå: "Nå ligger jeg i solen. Jeg har lite energi. Jeg er trøtt. Jeg leser. Jeg er varm...", og i hodet mitt var det i tillegg enkelt å fortsette setningene med spiselige forklaringer: "Nå ligger jeg i solen fordi det er alt for varmt til å sitte inne på kontoret. Jeg har lite energi fordi jeg har kjørt litt for hardt den siste tiden. Jeg er trøtt fordi hodet mitt jobber på spreng..." Og så fortsatte jeg å fokusere på omgivelsene mine; på den sterke og varme sola, den knall blå himmelen, fuglekvitringen, den utrolig flotte boka, det deilige og avkjølende isvannet...

Og da forsto jeg smilet mitt. Det kom som en konsekvens av en nyoppdaget følelse! (Halleluja!) Følelsen av at jeg faktisk fortjener dette! Jeg fortjener, nei, jeg vil heller bytte ut fortjener med 'er verdt', for i ordet fortjene ligger det et skjult krav om prestasjoner... Nei, jeg er verdt noen gode og avslappende dager i solen, sammen med givende Paulo Coehlo-bøkene mine. Jeg er verdt glede og lykkefølelse. Helt uavhengig av mine gjøre-verdier (eller mangel på sådanne). Jeg er verdt det - i egenskap av å bare være.

(okey, jeg innrømmer det glatt! En del av meg stønner og vrir seg når jeg lirer ut av meg disse kvalmende halleluja-konklusjonene mine! "Because I'm worth it!" Blæh...! Hardt å svelge og enda vanskeligere å si høyt. Janteloven danser full krigsdans i hodet mitt nå... Men, en liten del av meg sitter faktisk her og tror på at jeg er verdt litt glede og lykkerus. Og tanken er utrolig deilig. Den får meg til å glise. Så, jeg modererer hallelujakonklusjonen min litt og avslutter med dette:

Følelsen av glede og lykke er deilig - og jeg fortjener, og er verdt, en dose av den innimellom!)




3 kommentarer

Jill sa...

Man kan ikke YTE hele tiden uten å fylle opp tanken selv iblandt!
Man kan trekke "du skal gjøre mot andre som du vil gjøre mot deg selv" litt langt og si:
Fordi JEG OGSÅ fortjener det!!!!
Dessuten behøver ikke det å gjøre gode gjerninger for andre nødvendigvis bety så mye innsats...
Ta en telefon og gjør noen glad fordi du tenkte på dem :-)

Se det store i det små!


Flott kort!

Snuppeline sa...

Når alt kommer til alt, og vektskålen skal fylles opp, så tror jeg ikke det er alt du gjorde som veier så mye. Men at du satte fotspor igjen etter deg. Og det VET du, hvis du tenker etter at du gjør og har gjort.Solide fotspor. Uslettelige fotspor! Hver eneste dag, bare ved å være deg selv.
Din ufattelige kreativitet inspirerer mange, jeg har ikke tall på alle som har akkurat deg som sitt største forbilde! Din åpenhet rører ved mange hjerter og får oss til å reflektere over våre egne liv og valg. Tenk det Åshild.. bare ved at du er akkurat DEG, så har du satt så mange fotspor etter deg at du trenger egentlig ikke å gjøre noe for å være noe mer verdt. Og gjør du noe så er det bare en bonus egentlig. Så ta deg tid til å sitte i solen så lenge at edderkoppen kan spinne et nett hos deg, hør fuglene kvitre og føl solen varme hele deg.

Ønsket mitt nå er at du printer ut akkurat dette jeg nå har sagt. Og hvis slemme-Åshild forsøker seg på noe hyss for å forsøke å påstå noe annet enn det jeg sagt så krøll papiret sammen og stapp det i munnen hennes, så holder hun nok kjeft!
Jeg er glad for at jeg har blitt kjent med deg!
sommervarm klem fra Snuppis

banglamarie sa...

Det er så godt å komme inn på bloggen din å finne ro i bare å være :)

Nyt dagene: Du er verdt det!!