BOM - komplimenter

"Å, så vakker du er idag!"

For en fantastisk flott start på dagen!

(Ojj, nå kjenner jeg at det plutselig ble litt flaut å skrive videre her... Trolig er det Heksa som er ute med fingeren sin igjen for å minne meg på at sånt passer seg ikke å skryte om... Men, ikke fillern! Hun skal ikke få ta fra meg denne gode følelsen! Husssj - bortmedseg!)

En gang til: For en fantastisk flott start på dagen! Så flott å bli møtt med et sånt kompliment! Og et kompliment for noe jeg er, og ikke noe jeg har gjort. Sånne komplimenter er litt ekstra sterke å få, ikke sant?

"Ååh, tusen takk!"

Ja, det var faktisk sånn jeg spontant reagerte på komplimentet. Og - jeg sier som den vel-siterte musen; her må det ha skjedd noe i nattens løp! Og da mener jeg ikke at jeg plutselig har blitt vakker over natten, altså. Men det har skjedd en viktig forandring. På innsiden. I hodet. Istedenfor å parere komplimentet enten med en eller annen flåsete, ironisk kommentar, eller bli flau og se bort, så sa jeg takk. Og smilte. Og, nesten merkelig at jeg ikke har registrert det før, plutselig så jeg noe viktig:

Jeg har fått komplimenter innimellom, men de har liksom prellet av og blitt borte for meg. Jeg vet jeg av og til har sagt at "jeg hører hva du sier, men jeg klarer ikke tro på det nå... men, for all del - jeg tar det med meg og henter det frem når jeg har en bedre dag...". Men det funker ikke sånn. De komplimentene blir bare borte.

Idag, når jeg møtte blikket til vedkommende, smilte og sa takk, da skjedde det noe. Det var som om det plutselig ble åpne dører hele veien inn i hjertet mitt! Komplimentet prellet ikke av og forsvant, men smøg seg mykt langs hele den åpne veien inn. Og det bli mitt. Det var ikke lenger bare en annens fine ord. De ble mine.

Og ikke nok med det. Ikke nok med at jeg fikk en utrolig god opplevelse. Det gjorde noe med hun som ga meg komplimentet også. Og det har jeg heller ikke tenkt så mye på før. Det at det faktisk kan være litt sårende hvis man gir et oppriktig kompliment til noen, og det bare blir flåset bort. Og om ikke sårende, så er det iallfall trist å merke at mottakeren ikke makter å ta i mot de gode ordene. Men nå - når jeg tok i mot komplimentet med åpent hjerte - da smilte giveren varmt, glad for at ordene nådde frem slik de var tenkt.

Nå skal jeg gjøre sånn jeg ofte pleier å gjøre - snu situasjonen litt på hodet. Sette meg i den andres sted. Når jeg gir et kompliment, gir jeg det fordi jeg mener det. Fordi jeg har lyst til å gi vedkommende en spontan tilbakemelding. Et kompliment er egentlig som en gave. Det er noe jeg gir bort - med glede. Og med et ønske om både å glede vedkommende, og gi noe som kjennes riktig og betydningsfullt. Da er det trist om gaven ikke når hjertet, og istedenfor legges bort i en skuff.

Dagen møtte meg med et flott kompliment - og jeg smilte og sa takk. Strategien anbefales! :)

Avslutter med en liten oppfordring, jeg: Vær raus med å gi komplimenter. Og ta i mot med et smil og en takk.