Teori og praksis

”Du skulle blitt rådgiver, du, Åshild! Du har så mange gode råd å komme med!”

Det ble sagt i fullt alvor, helt ærlig – og ment som et kompliment. Og jeg ville trolig blitt en god rådgiver. Jeg har nemlig fatta teorien. Jeg er god til refleksjon, ettertanke, strategisk tenkning. For å være litt blærete; jeg har et godt hode. Så jeg ville trolig blitt en god rådgiver – for andre.

For én ting er å ha skjønt teorien. En helt annen ting er å leve teorien ut i praksis.

Jeg har vært litt ’rar’ den siste tiden. Annerledes, lissom. Og vær du sikker – jeg har grubla hardt og intenst på hva det kan være. Jeg har vært innom tanken på at jeg er sliten og tom. For jeg har lavere energinivå enn vanligvis. Så jeg har hvilt og slappet av og gjort alt det teorien sier det er lurt å gjøre når man er sliten. Men, det er lissom ikke ’det’ heller...

Jeg hadde samtaletime i dag, og hadde den litt ’rare’ følelsen i kroppen når jeg gikk inn døra. Men i go’stolen, med beina på en krakk, så jeg lyset! Plutselig så jeg hva det ’rare’ er. Men å skulle sette ord på denne "lysfontenen", er jommen ikke enkelt...! Jeg tror jeg må gå litt tilbake i tid...

Jeg er en teoretiker, en planlegger, en strateg. Og med god hjelp av omgivelsene – både familie, venner og samfunnet generelt, laget jeg meg tidlig et kart over hvordan jeg ville verdenen min skulle se ut. Og med kartet i hånda og et lysende hode, mente jeg meg godt rustet til å møte verden. Ivrig og optimistisk i starten, så mer og mer frustrert når jeg oppdaget at kartet mitt ikke stemte overens med det faktiske terrenget. Ting var ikke slik jeg hadde forestilt meg det, slik jeg ønsket det. Ok, da var det bare å brette opp ermene og forandre verden, meter for meter. Få den til å bli lik kartet. Genialt i teorien. Helt elendig i praksis. Og totalt utmattende.

”Sånn er det.” Det er en av frasene gestaltterapeuten min bruker mest. ”Sånn er det.” Vi kan ønske ditt, lengte etter datt, strebe frem mot ditt, planlegge datt. Det hjelper så lite. På mange måter er det faktisk ganske destruktivt. Nå mener jeg ikke at vi ikke skal ha lov til å drømme, til å legge planer, lengte... Selvfølgelig skal vi det! Men, ønskene, drømmene og lengslene bør gå hånd i hånd med nettopp frasen ”Sånn er det”. Ja, vi kan løfte blikket og se lengtende fremover, men det er så viktig at vi også ser hvor vi er – her og nå, og at vi er bevisste at nettopp sånn har jeg det akkurat nå, nettopp sånn er livet mitt nå, nettopp sånn er det.

Da jeg satt i godstolen, med beina på en krakk, så jeg lyset! Den ’rare’ følelsen fikk plutselig ord. Ord som ’rolig’, ’jordnær’, realistisk’, ’tilstede’. Jeg satt der og kjente at nå lever jeg ut teoriene mine i praksis! I alt for mange år har jeg strebet og strevet etter å skape meg en verden som stemmer overens med kartet mitt. Og det til tross for at jeg har pratet både høyt og varmt om å ’være tilstede – her og nå’, om å ta utgangspunkt i behovene mine, kjenne etter, se, lytte.... bla bla bla... Masse ord og fine teorier. Ja, nettopp – teorier. Og nå sitter jeg her og ser at årene som teoretiker faktisk gir god avkastning. Og at det å kjenne til teorier, se sammenhenger, reflektere og sette ord på, faktisk har vært en helt nødvendig fase for å komme dit jeg er nå. Der hvor teori skal settes ut i praksis. Og der sitter jeg, i godstolen, med beina på en krakk, og kjenner at jeg har begge beina planta stødig og godt på jorda. Jeg er. Her. Nå. Og det gjør meg rolig. Ikke passiv, ikke tom, men rolig. Jordnær. Realistisk. Tilstede.

Før valgte jeg å tegne kartet først, for så å tilpasse verdenen min til kartet. Nå har jeg snudd strategien. Nå studerer jeg det faktiske terrenget rundt meg, for så å tegne et kart som passer. Metaforen er kanskje banal, men likevel ganske tydelig. Istedenfor å strebe meg ihjel etter å skape en verden, velger jeg nå å se på det som faktisk er.

Det er som om jeg ser verden med nye briller. Nei, ikke bare nye, men tilpassede briller. Briller som gjør at jeg ser skarpt og klart, både på avstand og på nært hold. Som om jeg tidligere bare har brukt solbriller uten styrke. Og, kanskje trengte jeg det? Kanskje hadde jeg behov for den beskyttelsen solbriller gir? En dus, behagelig måte å møte verden på. Solbriller er gode å gjemme seg bak – og vanskelig å se inn i. Nå sitter jeg der, i godstolen, med beina på en krakk. Og velger å se på verden gjennom krystallklare, skarpe briller. Og er helt rolig. Jeg tror ikke jeg trenger solbrillene nå. Skarpt lys og intense detaljer – slitsomt, ja, men ikke skremmende. Jeg tror at jeg ikke bare har fatta teorien, men at jeg faktisk også er i ferd med å sette den ut i praksis. Se verden. ”Sånn er det.” Rart, ja, men godt, og – utrolig nok – avslappende.

...

Ok, dette ble langt. Og muligens temmelig uforståelig...? Jeg ville egentlig bare si at det er ganske så deilig å klare å møte verden, og dagen, og meg selv og de rundt meg – sånn som det er, sånn som den er, jeg er, de er. På godt og vondt. Oppturer og nedturer. Ensomhet og fellesskap. Glede og sorg. Solskinn og pissregn. Sånn er det.