mandag, april 07, 2008

Kunstterapi-gruppa

I dag har jeg vært sammen med kunstterapigruppa, og vi har malt igjen. Det er deilig! Store maleflater, grove pensler - eller svamper eller fingrene, klare farger...


I dag startet samlingen med en såkalt fantasireise (eller styrt meditasjon), hvor vi ble guidet gjennom naturlandskap, til en bygning hvor vi kunne møte noen eller noe for å spørre om noe eller få noe, og så tilbake til naturlandskapet vi hadde valgt oss. Vi velger selv hvordan det vi ser skal se ut. Det er altså ingen føringer på hvilke bilder vi skal lage i hodet. Jeg valgte meg en strand. En sandstrand med åpent hav foran meg. Og stien min gikk først langs stranden, og i veikrysset valgte jeg å gå innover en skogsvei. Bygningen jeg kom til var en kirkeruin, uten inntakte dører, vinduer eller tak. Det var faktisk bare grunnmuren og deler av veggene som sto igjen. Men jeg kunne se hvor vinduene hadde stått, og gikk enkelt gjennom døråpningen og inn i ruinene. Der måtte jeg bruke litt tid for å se meg rundt før jeg oppdaget ei jente som satt på en stein og dinglet med beina. Jeg hadde ingen spørsmål, men spurte om hun hadde noe å gi meg. "Kom, jeg vil klemme!" svarte jenta, og med et lekent smil om munnen fikk jeg en varm klem, før jeg ble kalt tilbake til stranden igjen.


Vanligvis har jeg vanskelig for å være med på sånne reiser. Jeg henger meg alt for lett opp i hva jeg bør se istedenfor å la bildene bare komme som de kommer. I dag er det første gangen jeg har kjent at jeg bare ble med på det som kom. Og så klarer jeg ikke la være å se på mulige tolkninger etterpå :)


Hvorfor gikk jeg til en kirkeruin?
Min første tanke var at kirken kan være et bilde på den prektige Åshild. På glansbildet. På det storslåtte og imponerende. Et bilde jeg har prøvd å leve opp til lenge, men som nå bare ligger i ruiner. Bare grunnmuren står igjen. Der hvor det før var stengte vinduer, er det nå bare åpne glugger. Der hvor det før var en kraftig eikedør, er det nå bare en åpning. Der for det før var tak, er det nå åpen himmel. En ruin er ved første øyekast og første møte noe litt dystert og kanskje litt skremmende. Men jo mer jeg kjenner etter, ser jeg andre sider av det. Det er noe imponerende ved ruiner. Det vitner om styrke. Overlevelsesevne. En ruin viser til levd liv. Til en historie. Og så befriende åpen en ruin er! Ingen stengte dører eller vinduer. Bare himmel der hvor det før har vært lukket tak. Spirende gress der det før var et gulv av stein. Og midt inni denne ruinen blir jeg møtt av ei smilende jente som vil gi meg en klem. Herlig!


Jeg stopper tolkningen der, jeg...

Her er bildet jeg malte rett etter fantasireisen:

Vi malte et bilde til. Og det ble en slags kamp om å slippe kontrollen. Våge å male uten at det nødvendigvis skal bli noe, eller forestille noe. Jeg startet å male med pensel, gikk over til svamp og sto til slutt og klæsjet med hele hånden. En salig blanding av farger og streker. Uten mål og mening.
Og når vi etterpå fikk beskjed om å skrive en tekst til det siste bildet, sa det helt stopp.

"Full stopp. Tusen tanker. Ingen fornuftige. Ingen av dem kjennes riktige. Desperat leting etter en mening. Uten napp. Tusen "hva" og "hvorfor". Ingen "det" og "derfor". Bare hemningsløs lek med farger. Ufornuftig klin og klæsj. Deilig og frigjørende der og da. Skremmende og nesten flaut her og nå.

Bråtabrann. Det kommer igjen og igjen. Flammer. Ild. Røyk. Ukontrollert. Brenne bort gammelt gress. Gi gode vekstvilkår for nye skudd?"

Ikke vet jeg. Kanskje skal ikke nødvendigvis alt tolkes? Bråtabrann - eller klin & klæsj? Nei, ikke vet jeg.

4 kommentarer

Aquarell sa...

Bildene var flotte!
Godt å få ut litt følelser på en så kreativ måte.;)
Ha en fin uke videre.

Eli sa...

Takk for at du lot meg få del i reisen din. Jeg fikk min egen reise gjennom å lese om din og jeg ser nå ting klart som jeg ikke gjorde før. Det skal ikke alltid så mye til - selv den minste lille ting kan gjøre at man ser ting tydeligere. Takk Åshild! Klem, E

HegeT sa...

Det er så spennende å lese om "reisene" dine når du har vært avgårde......
Og så så masse knashe og sterke farger.....*digger*....
Syntes du er supermodig som bare lar deg drive med i tanker og gjerninger. Også klarer du å analysere det etterpå, flinka.
Det syntes av det du lager at du koser deg på "turene" dine, selv om det er litt skummelt også..

Nestegang det er Hamar-tref skal jeg prøve å få vært med også... Høres ut som det er en koselig gjeng som møtes.

Tro nok dere ble ganske så fine når dere "pena" dere ja...

Jeg skal på treff i Tønsberg i helga, så jeg får vel begynne å pakke snart, frykter at store deler av hobbyrommet kommer til å havne i stempelkofferten...
Kommer du innom en liten tur og sier hei, eller????!!!!


torsdagskklem
HegeT

Tonje sa...

Så spennende med fantasireien Åshild. Jeg har vært igjennom ikke få hundre av dem i løpet av livet mitt jeg også, synes de ofte kan gi svar, og mange ganger flere spørsmål enn svar, men alltid gir de noe. Jeg er vel som deg.. forsøker å tolke, og jeg måtte jo med en eneste gang tolke din historie, alt mens jeg leste den. Er det ikke spennende?
Var det deg selv du møtte der inne kanskje? Barnet Åshild? I så fall virket hun harmonisk glad og lykkelig. Kanskje fordi du gjør det du skal gjøre nå?
Bare en tanke....

klem