Et par bilder - A couple of painted pictures

Jeg har lyst til å vise dere de to siste bildene jeg har malt. Og - ta det for det det er, ok? Dette er ikke - og skal ikke være - kunst. Dette er klin&klæsj-bilder malt med terapeutisk hensikt. For meg. Det er fullt mulig at bildene ikke gir deg noe som helst. Og det er greit for meg. Jeg viser dem frem rett og slett for å vise dere litt av hvordan jeg prøver å jobbe med ting selv.


I just want to show you a couple of pictures I've painted the last two days. This is not art, and was never ment to be either. These pictures are my therapeutic work, and made just because I needed it. Not in order to make great art. Okey, just had to say that... :)


Gårsdagen var ganske tung, og jeg våknet med en følelse av å være som en trykk-koker. Som om hele kroppen var stinn av innestengt energi. Og for å synliggjøre for meg selv hvordan jeg vanligvis gjør det når det kjennes sånn, så malte jeg dette bildet. Av en underjordisk vulkan, som absolutt ikke er død. Men en forsiktig, men likevel bestemt hånd presser en uskyldig smokk ned i hullet for å holde kreftene trygt der inne. Som beskyttelse, både for meg selv og omgivelsene. Sånn gjør jeg det. Holde pusten. Holde igjen. En ekte ubalansekunstner.


The first picture was painted to focus on my way of acting when I feel like a bottle of commpressed air just like to explode. Then I usually gently press down a nipple in order to keep the energy in controll. As a protection both for me and my surroundings.

Idag våknet jeg og kjente at drakampen jeg sto i igår, drakampen mellom den enorme styrken min og den store sårbarheten, den har stilnet litt. Funnet en balanse. Mest av alt fordi jeg prøver å erkjenne at jeg er både og. Ja, jeg er sterk. Og ja, jeg er sårbar. Og hvor vanskelig det enn kan være å både forstå og innse, så henger disse to sammen.


Nelson Mandelas ord har jeg nok nevnt i bloggen her før, men de er så gode at de godt kan nevnes igjen.


Vår dypeste frykt
er ikke at vi er utilstrekkelige.
Vår dypeste frykt
er at vi har ubegrenset styrke.

Det er lyset vårt,
ikke mørket vårt,
som skremmer oss.
Nelson Mandela


Og sånn ble dagens bilde. Et både og. Et solid lys, med to armer utstrakt. I den ene hånden stråler styrken min, i intense farger. Og i den andre hånden lyser en sart sårbarhet. De står på hver sin side av lyset, men det er balanse likevel. Lyset har en mørk og intens farge på den siden hvor sårbarheten er, og en lys og sart farge på den siden hvor styrken stråler.


Today I woke up and felt more calm and balanced. Yesterday was like a struggle between the enormous strenght I feel inside of me and the feeling of beeing so vulnerable at the same time. Instead of applauding the catfight, I try to tell myself that it's quite all right to feel both of them at the same time. Because I'm both. I'm both strong and vulnerable. That's how I am right now. Like a candle with two arms. In one hand holding a strong, powerful red energy, and in the other hand holding the tenderness. It actually balance.

I want to share some words of Mandela, that hit me strongly both yesterday and today.

"Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness that most frightens us." Nelson Mandela