15. desember - Fly med kjærlighetens vinger

Dagens kommer sent, men godt - håper jeg. Det er litt hektisk for tiden, og det å lage kalenderbildene tar litt lenger tid enn jeg hadde sett for meg... Men jeg gjør så godt jeg kan. 

Og jommen skrev jeg en tekst en gang for lenge siden om nettopp det å gjøre så godt jeg kan... Jeg deler den i dag, jeg - selv om jeg akkurat nyter en herlig ballongsvevetur med kjærlighetens vinger! 

...

Jeg gjør så godt jeg kan

Noen dager er det naturlig å si ”Jeg gjør så godt jeg kan!!” – med dobbelt utropstegn, rak rygg og svung på stemmen. Andre dager kjennes det plent umulig bare det å skulle våge tenke tanken. Og skulle den i det hele tatt våge å stikke snuten sin litt frem, så blir den raskt og effektivt overkjørt og ekspedert av Dampveivalsern, som ikke går på vanlig bensin, men som får påfyll på tanken av de kraftige vibbene som følger i kjølvannet av setninger som ”Jeg gjør det ikke bra nok. Jeg er ikke bra nok. Jeg skulle heller gjort… Jeg skulle heller vært…”. Og, dæh, som Dampveivalsern freser av gårde! De powerfulle ordene formerlig damper ut av pipa – i strålende fornøyde støt. Hei og hu hvor det går! Åsså så glatt og jevnt og fint alt blir etterpå… Ikke en eneste liten hump eller hindring å se. ”Tut – tuuuut!”

Og her skal jeg si det har blitt valsa godt denne torsdags morra’n… ”Tut – tuuuut!” – i de taktfaste rytmene til den velkjente melodien ”Torsda’ morra blues’. Og den bittelille nesetippen ble flatere og bittelillere. Helt til den bare er en bittebitteliten sak helt nederst og innerst i magen. Og sånne små, flate bitteliller er det lett å overse. Ikke så merkelig, kanskje – etter å ha blitt så ettertrykkelig valset over. Og her kunne historien endt.

Hadde det ikke vært for at med så mye valsing innabords, så må det nødvendigvis bygge seg opp et visst trykk. Og jo ivrigere Dampveivalsern turer frem, jo større blir trykket av all dampen. Og – merkelig nok ser det ut til at Bittelille vet å utnytte de ressurser som er rundt henne. Hun trekker pusten dyyyyyp – og lenge. For det er jo plenty av dampende luft å ta av! Og Bittelille puster og blir bittelitt større. Og puster mer. Og vokser. Som om de negative tankene som skaper dampen går til den andre ytterkanten og omformes til noe positivt. Og snart er ikke Bittelille bitteliten lenger, men heller bittelitt større.

Nå høres det nesten ut som om dette blir et eventyr av en fortelling, med et par hindringer og utfordringer på veien, før det hele avsluttes i en heidundrende happy ending med bryllup og hele kongeriket med. Og det er mulig at det kanskje ender sånn, til slutt.

Jeg utfører selvfølgelig mine plikter som borgvokter med den største seriøsitet. Den smale korridoren som er mellom borgens indre område og verden utenfor voktes med både list og lempe. Ikke bare mot inntrengere utenfra, men også mot eventuelle utbrytere innenfra. Trykket svelges unna. Igjen og igjen. Presser den voksende Bittelittstørre ned og tilbake. Holder igjen. Og kjenner på en viss økende frustrasjon når det blir vanskeligere og vanskeligere å holde igjen. Frustrasjonen over å ikke gjøre jobben min som borgvokter godt nok. Frustrasjon over å ikke være god nok. Ja, du ser kanskje tegningen? Mine ”Jeg er ikke god nok”-tanker gir Dampveivalsern de nødvendige vibber for å kunne ture videre, samtidig som trykket stiger og Bittelittstørre kan puste enda litt mer og bli enda bittelittstørre, og jeg blir mer og mer frustrert og tenker flere og flere ”ikke god nok”-tanker. Rundt og rundt og hurramegrundt. ”Tut – tuuuut!”

Happy ending, sa du? Hallo!! Jeg gjør da for svingende så godt jeg kan!

…

For det er nettopp det jeg gjør. Så godt jeg kan. Så godt jeg kan her og nå.

Og etter denne lange introen til dagens kalenderluke, er det fristende å skrive en minst like lang avhandling om hvor viktig det er å senke kravene til seg selv og huske på at 80% er mer enn godt nok og at det ikke er noen vits i å slå seg selv i hodet med hvor lite flinke vi er. Det er fristende å lete frem både dikt og bilder om oser av ”Jeg er mer enn bra nok!”-følelse og antijantelover og høysanger og You’re simply the best.

Men det får bli i et eget kapittel. Den dagen prinsessa og kongsgården kommer til syne. Nå nøyer jeg meg med å stikke snuten forsiktig frem og si: ”Jeg gjør så godt jeg kan.” (Og jeg er ikke dummere enn at jeg ’timer’ dette til et øyeblikk hvor Dampveivalsern er opptatt med å ta seg en aldri så liten røykepause… Det hører heldigvis med når man jobber i Veivesenet.)

...

Katrine Kalleklev

Herlige bildecollager og illustrasjoner i bøtter og spann! Kos deg i galleriet hennes :)

...

Dagens film er ukjent for meg, men hey, den handler om løøøøøøv! Pure Beatles-løøøøv! Det må jo bli bra?

60-tallet. Opptøyer. Krigsprotest. The Beatles. All you need is love...

Across the Universe er en kjærlighetshistorie med 60-tallet som bakteppe, vevet av turbulente år med antikrig-protester, tiårets åndelige utsvevelser og særpregede rock'n roll. Fra Liverpools havneområder til kreativ psykidelia i New Yorks Greenwich Village, fra Detroits gater av opptøyer til dødens marker i Vietnam.

De to unge elskende, Jude (Jim Sturgess og Lucy (Evan Rachel Wood), sammen med en gjeng venner og musikere, finner et fellesskap i den alternative fredsbevegelsen. Men sterke krefter utenfor deres kontroll drar Jude og Lucy fra hverandre, og de to må mot alle odds finne sin egen felles vei tilbake til kjærligheten.

"Across the Universe" er musikk og drama, en film bygget på "The Beatles" legendariske musikk, hvor bandets låter smelter sammen med historien som fortelles. "Across the Universe" tar oss tilbake til tidsepoken "verdens største band" fargela med sine sanger. Vi møter Evan Rachel Woods og Jim Sturgess som Jude og Lucy, samt U2-sanger Bono, for første gang i rollen som skuespiller på det store lerretet. På rollelisten finnes også Salma Hayek, Joe Cocker og Eddie Izzard.

...

All you need is love!