20. desember - One star for you

Øyeblikk

Desember er en hektisk måned. Oftere enn i resten av året har vi blikket stivt festet på det der fremme. Den 24. desember. Hele desember er bygget opp som en fjelltur hvor målet er å nå fjelltoppen nettopp denne dagen. Og du er ikke den eneste som skal nå toppen denne dagen. Vi er mange. Fjellturen er så langt fra en stille og fredelig naturopplevelse. Nei, det er som å flytte Oslo-rushen til fjelltråkkene. Kø. Kaos. Mas. Utålmodige og hissige sjåfører. En beinhard kamp mot tiden - med blikket stivt rettet mot målet der oppe. Vi tar oss ikke engang tid til velfortjente pauser når vi passerer nye merkesteiner og små høydedrag. Joda, vi kjenner på et lite snev av lettelse og tilfredshet over at nok en oppgave er utført og kan strykes fra den milelange lista vår, men vi har ikke tid til å kjenne lenge. Vi er raske til å flytte fingeren videre nedover til neste punkt på lista, heve blikket, trekke pusten og gyve løs på neste etappe. Vi lever der fremme.

Og glemmer helt å være tilstede her og nå. Stoppe opp og se oss rundt. Trekke pusten. Kjenne etter. Være. Og det ene øyeblikket etter det andre suser forbi oss uten at vi ser dem. Vi går glipp av vakre blomster langs fjellstien. Av hyggelige kaffepauser med de rundt oss. Av gleden ved å gå turen sammen med noen. Av den spektakulære usikten vi kan oppleve om vi stopper litt opp og ser oss rundt.

Ja, desember er en travel måned. Uten tvil. Men - den er også full av små magiske øyeblikk. Det er opp til oss om vi tar oss tid til å se dem. 

Marianne Gudem

 ...

En film som handler om de små, langsomme øyeblikkene:

Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» er en bitte liten film som man neimen ikke gjør seg ferdig med i en fei. Ikke mens man ser den - for den tar sin tid. Og slett ikke etterpå. Den tar sin tid?

Men den er jo bare halvannen time lang? Javisst. Men det er halvannen time «Hamer-tid»: Som skrider langsommelig frem i sitt eget adstadige tempo, uberørt av enhver frenetisk trend. Og nettopp derfor er filmen så befriende «ny» og forfriskende. Omsider er Bent Hamer tilbake, åtte år etter «Eggs» (og fem etter «En dag til i solen»). På ny i en tilnærmet «Eggs»-form, nå utviklet og forsiktig raffinert. Med et taust refererende innhold, i det underfundige alvors og den absurde komikks stil.

Ikke at det skjer noe særlig. Og likevel ganske mye. Like stillferdig som Hamers tone er tilskuerens henrykkelse. Åpningsscenen er fra et faktisk forskningsprosjekt i regi av «söta bror», som i sosialdemokratiets ånd kartla den svenske husmors bevegelser på kjøkkenet. Målet var å skape det ideelle kjøkken, rasjonelt underlagt fru Svenssons naturlige gange fra kjøkkenbenk til komfyr, skap, vask og lysbryter.

 ...

En nydelig velsignelse