tirsdag, oktober 16, 2012

"Hopp, Karoline, hopp!"


Eller... "Fly, Åshild, fly!". Men pingleÅshild blir stående musepippstille på bakken og kikke forskremt opp mot himmelen. Nei, rettelse: Hun våger ikke en gang kikke helt opp på himmelen. Det er skremmende nok i bøtter og spann den greina som stikker ut der oppe, sånn sirka 1,5 meter over den trygge bakken. Ok, så kunne hun nok våget seg på klatringen opp, for da har hun i det minste litt kontroll på det som skjer. Men, hva så - når hun sitter der på greina og vet at alt ligger til rette for å åpne vingene og fly? Hva så? Hvorfor er det så mye lettere å se for seg et superpinlig og muligens også smertefullt magaplask enn et vakkert svalestup og leken flyvning opp mot den berømmelige himmelen? Hva er det lille Åshildpipp trenger for å stole på at hun faktisk kan fly - og at vinden kan bære? 

1 kommentar

Aud-Irene Amundsen sa...

Sånn er det for mange av oss, tror jeg. Vi tør ikke helt stole på at vingene bærer oss. For - tenk om det ender med mageplask og noen ser meg?!