Er det noe jeg har blitt bare mer og mer glad i, så er det gode samtaler. Det er så fint å være sammen med mennesker som liker å samtale! Alt fra herlig småsludring til sterke temaer - det gir meg påfyll å være i dialog. (Det er vel dele- og berøringsbehovet mitt som slår til igjen, sikkert.... Bær over med meg.)
Jeg var ikke glad i samtaler før. Jeg likte meg best som lytter. Og, for all del, det var jeg knakende god på! Men jeg er så glad for at jeg har blitt utfordret, både av mennesker og livet generelt, til å sette mer ord på tankene mine. For tankene har jeg alltid hatt. Jeg har bare ikke våget å si dem høyt eller dele dem. Jeg kunne jo risikere å såre noen... Eller mene noe som ikke de andre mente... Eller rett og slett si noe helt stupid... Lytting derimot - der var jeg konge!
Nå blir jeg varm om hjertet hver gang jeg kan være i samtale. Det gir meg så mye. For det første gir det meg en god opplevelse bare det å være sammen med den andre. Så er det godt å ha tid til å være i samtalen. Det er fint å bli sett og hørt - og godt å kunne se og høre. Livserfaring, opplevelser, tanker, historier, grublerier, metaforer og drømmer - i den gode samtalen er det rom for alt.
Ok, så hender det at jeg tramper i klaveret, og av og til er det jeg sier skikkelig teit. Kanskje det er en av fordelene ved å ha rundet de magiske førti? Det er liksom helt greit å være synlig. Og tydlig. Også når det ikke slår ut til min fordel... For det er noe med det... får å få til en god samtale, må jeg våge å være synlig. Og våge å være tydelig. Men jeg må også våge å la meg berøre. For samtale handler om kontakt - og kontakt handler igjen om berøring. Det er litt som om vi stryker hverandre på armen. Forsiktig når vi deler noe som er nært, tydelig når vi vil formidle noe vi tror på av hele vårt hjerte. Ivrig når vi bare MÅ få fortalt noe, rolig når vi lytter til den andre.
Det er 3. søndag i advent. En nydelig dag for den gode samtale. Lytt, del og la deg berøre.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar