Et av de ordene jeg har fått høre ofte den siste tiden, er "sterk". "Du er så sterk, Åshild." Og ja, jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg må. Men det er ikke det å være sterk som er vanskelig. Det har vi i oss alle. Det koster oss egentlig ikke så mye. Vi er jo sterke veldig ofte.
Det er sårbarheten som er krevende.
Jeg er aller mest sårbar når jeg ikke har noe å gi. Når jeg ikke har krefter til å strekke ut hendene i møte med andre. Når armene blir hengende tunge rett ned selv om jeg av hele mitt hjerte ønsker å gi en klem. Når tårene kommer i stedet for smilet. Da er jeg så inderlig sårbar.
Takk og lov for at jeg har modige mennesker rundt meg! Mennesker som våger å møte sårbarheten min og som kan romme både tomhet, passivitet, tårer og stillhet.
Vi snakker stygt om snyltedyr. Skapninger som henter næring og styrke gjennom andre. Ser vi på det med milde øyne, er snyltedyrene noen som har innsett at de trenger andre. Og det er sårbart å føle seg avhengig av andre. Det krever mot å vise frem sårbarheten sin i møte med andre. Det krever mot å stå der med tomme, tunge hender - og lengte etter å bli fylt opp. Heri ligger sårbarhetens paradoks og magi. Modig vise oss i all vår sårbarhet - og sterke nok til å la armene få henge mens vi tar i mot.
1 kommentar
Jeg tror alle er både sårbare og sterke, og at noe av styrken din nå, Åshild, ligger i nettopp det at du tør å dele sårbarheten din. For da får du også på din måte bearbeidet det tunge, satt ord på det og få respons og sparringpartnere i støttespillerne dine rundt deg. Det tror jeg gir deg mer styrke til å stå på i motgangen? vi har alle cåre måter å takle motgang, og de aller fleste av oss har vi behov, både i medgang og motgang, å "snylte" på de vi omgir oss med og setter pris på:) Flott og sterk og rød collage!
Legg inn en kommentar