Laugh and live more!

Dette kortet ville seg bare ikke... Jeg prøvde og prøvde, flyttet om, føyde til, fjernet igjen... Selv det fine stempelet, som jeg har hatt som favoritt i mange år, ble helt feil. Og jeg som gikk inn på hobbyrommet nå i kveld fordi jeg hadde behov for å bare leke litt... Et eller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Jeg ble nemlig surere og surere, og mer og mer frustrert. Jeg hadde jo en så fin idé i hodet når jeg startet og trodde jeg visste hvordan jeg skulle komme i mål. Og så ble ingenting som tenkt. 

Og nå sitter jeg her og kan ikke annet enn å bli forundret over hvordan underbevisstheten leker med meg når jeg som minst aner det selv. Kveldens kortlagingsprosess er nemlig en miniatyrutgave av årets livsstilsendringsprosjekt. Jeg startet opp full av optimisme og trygg i troen på at jeg visste både målet og veien dit. Men, et aller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Og har blitt bare surere og surere, og mer og mer frustrert og motløs. Ingenting har jo blitt som jeg hadde tenkt. Målet er fjernere enn noen gang, ja, stort sett så fjernt at jeg ikke en gang klarer å få øye på det. Og veien jeg trodde jeg hadde staket godt ut, den er den mest uforutsigbare krøtterstien jeg har vært borti. Drit og dra. 

Bare se for deg hvordan de fine og optimistiske peptalk-skiltene langs stien er kludret over med sort sprittusj og fylt med sarkastiske kommentarer om min særdeles I M P O N E R E N D E vandring så langt... Kort oppsummert: Jeg er en vandrende fiasko. 

Takk og lov at jeg både har folk rundt meg som er gode på å gi meg gangsyn igjen, og at jeg i tillegg husker på å gi meg selv tid til å sortere tanker når jeg har det sånn som jeg har det nå. For det som har skjedd, er egentlig ganske enkelt å forklare. Jeg har blikket på Mount Everest når jeg egentlig skulle - og ville! - hatt blikket på Olstolen. Jeg vil egentlig bare leve enkelt og være glad for hver dag. 

I stedet har jeg hatt fokus på krevende prosesser og en tanke om at livet først blir bra nok når jeg står på Mount Everest. "Når jeg bare har gått ned så og så mange kilo, da..." eller "Når jeg bare klarer å jogge, da...". Og så klarer jeg jo ikke å gå ned så mange kilo som jeg har planlagt. Og ikke klarer jeg å jogge heller. Mount Everest har blitt et håpløst gedigent nedtursprosjekt. Og jeg har blitt sur og motløs. Kreftfri og sur fordi jeg ikke føler jeg er flink nok - jadda. Fin måte å hylle livet på, Åshild. 

"Laugh and Live more!"

Snakk om å få en oppdatert kartbeskrivelse servert rett i fleisen, a! Snakk om å få en real vekker når jeg trenger'n som mest. Det er jo dette jeg lengter etter: latter og liv og glede. Det sies ofte, og helt klart med rette, at vi som har vært kreftsyke og blitt kreftfrie igjen, har fått livet i gave. Jeg ser nå at jeg aldri rakk å kjenne på den følelsen. Hånd i hånd med friskmeldingen, ble jeg kastet rett ut i en ny og kaotisk berg-og dalbane hvor det viktige var å holde seg fast med tenner og tær til vogna stanset igjen et eller annet sted der framme. For livsstilsendring er på mange måter også en traumatisk prosess. Det handler om å endre på mønster man har levd med i mange år, kaste seg hodestups ut i ukjent farvann, ni-glane på målet der fremme og dermed helt glemme å se seg rundt her og nå. 

Og alt jeg egentlig trengte og lengtet etter, var å senke skuldrene, puste ut og si: "Hei verden - her er jeg igjen. Nå er jeg klar for å leve." 

Om et par uker skal jeg til nytt opphold på Røros. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har vært flink livsstilsendrer. Jeg har ikke kommet meg oppover Mount Everest slik planen var. Puppa som henger der oppe og roper om "Heeeel kropp, Åshild, fiiiiin kropp!", er like fjerne nå som for et år siden, for BMI-tallet er støpt i rå betong. Men tilbake til de fine folka jeg har rundt meg som gir meg litt gangsyn igjen: Når jeg, med småstive bein, tung pust og røde kinn kommer meg opp på toppen til Olstolen her på Røra, retter ryggen og ser utover - ja, da er både pupper, BMI og Mount Everest helt glemt. Alt jeg fokuserer på da, er den flotte utsikten utover fine Trøndelag, mestringsfølelsen som får meg til å rette ryggen og smilet som fyller hele meg. Jeg lever. Jeg L E V E R! Det er pokker meg viktigst av alt. "Laugh and Live more!" Ja, jeg vil leve mer! Og le? Hihi, på tur med Merete er det umulig ikke å le! 

Så, ja, kortet ble ikke som planlagt, men det ble jo et kort læll. Det kan jeg leve med.