tirsdag, desember 06, 2016

6. desember



Så mye lettere det er å sette ord på de tingene som får meg til å kikke ned i bakken enn de som gjør at jeg løfter hodet og glitrer oppe blant stjernene. Nå har jeg prøvd å skrive en tekst om å rose seg selv og være stolt av alt jeg faktisk får til, men Jante er ivrig i tjenesten og slukker enhver antydning til stolte gnister momentant. Så JEG må kanskje falle til ro med at jeg FÅR lure inn de fine ordene slik at DET ikke blir så tydelig at jeg har funnet koden TIL tastesperra. Hah! 

3 kommentarer

Tone K. sa...

hihi...herlig Åshild :)
Rart det der hvor vanskelig enkelte "enkle" ting kan være :)men, sånn er det.
<3

Maj Ibe Røkke Huber sa...

Hei - dette diktet her har jeg faktiskt "gitt" til mange ....å nå får du det tilbake he he
- Hæh?
flere ganger
de siste dagene
har jeg fått komplimenter
og min spontane reaksjon
har vært
"hæh?"

ikke en sånn kritisk
"særligatjegtrorpådettelissom"-hæh!
men heller en sånn
"forsiktigundrende"-hæh?
som gjør at
akkurat i det jeg trekker luften for å si "hæh?"
så åpnes blodårene og gir fri passasje
rett til hjertet
som om komplimentet
(istedenfor å bli spyttet rett ut)
seiler på en undrende hæh-sky
i medvind
helt inn til hjertet
og blir liggende der
og duve
Åshild Ruud
-du har vært supergod i mange år :) Maj

Åshild sa...

Oi, Maj - nå ga du meg styrke til nok en ryggvirvel! Og blanke øyne ❤️ Tusen takk! Og så utrolig koselig at du følger kalenderen min i år også. Varm klem!

Og Tone - koser meg stort med de fine kommentarene fra deg også ❤️ Takk!