Ut av egget

Jeg kjenner at det fortsatt er vanskelig å finne ord til å beskrive dagen i dag. Men jeg fant en god måte å illustrere det på. For nettopp sånn føles det - som å stikke hodet ut av egget for første gang. Etter å ha liggi trygt og godt inni egget mitt i lang tid, er det ganske overveldende å endelig stikke hodet ut i verden. Joda, selvfølgelig har jeg brukt tiden inni egget til å se for meg hvordan tingene er på utsiden, der ute i verden, men likevel. Vi vet vel alle at forestillinger bygget på forventninger og drømmer, ikke alltid blir som vi faktisk har forestilt oss. Jeg har tenkt på, drømt om, fantasert om, lekt med - you name it - tanken på det å studere kunstterapi. Tanken og forestillingene har fått modnes i lang tid, og i dag sprakk skallet.

Og jeg stikker selvfølgelig hodet ut av egget! Jeg er da et nysgjerrig vesen, må vite... Hele meg kribler av nysgjerrighet over hva som befinner seg der ute. Og i kjent Åshild-stil, så har jeg øya på vidt gap. Prøver å få med meg alt på en gang - alle lukter, følelser, synsinntrykk, stemninger, ord, farger... Det sier seg selv: det er overveldende.

En del av meg har lyst til å sprette ut av eggeskallet med én gang - men, jeg er ikke helt klar ennå. Jeg trenger litt tid og ro til å fordøye alt det nye jeg har rundt meg. Så om det ikke kommer verken store hallelujarop, lange takketaler eller fargerike fortellinger om hvor herlig livet er, så betyr det bare at jeg må kikke meg litt mer rundt først... Med øya på vidt gap.

I don't know how to translate this text... hmmm... I guess I'm trying to use this picture as a metaphor of this day. This is how I feel. Like a chicken that breaks the shell and gets a glimp of a whole new world. So excited, but even more overwhelmed. Wanting to jump out of the egg and straight into the world, but still so overwhelmed that I need some time to observe and get used to all the new stuff that surrounds me.

Ok, jeg er i gang!

Kjære Åshild

Jeg hadde tenkt jeg skulle holde en hyllest til deg, en skikkelig lovsang med store ord og flammende engasjement. Men, jeg kjenner deg alt for godt. Store ord preller bare av. I stedet for vil jeg gi deg en tale laget med små og forsiktige, men ekte og ærlige tanker. Jeg har så mye jeg vil si deg, så mye som jeg inderlig ønsker at du skal ta til deg. Så mye jeg ønsker at du skal våge å tro på. Og små, varme og nære ord har den fantastiske egenskapen at de kan smyge seg innenfor sterke rustninger og panserhjerter. Store ord slås lett tilbake når de treffer metalloverflaten, men de små ordene finner de små smutthullene, kryper inn og blir liggende der å ulme varmt og godt. Så, kjære Åshild – dette blir ingen flammende lovsang, ingen Salomos høysang med store og prangende ord, men en liten ballade fra hjertet.

...

Reste av talen holder jeg for meg selv, iallfall enn så lenge. Det blir litt for flaut å legge den ut. Men, oppdraget er iallfall så godt som utført. Og så våger jeg å tro på at de små ordene gjør det de kan.

Åshilds flammende høysang!

Ja, særlig....! Men, med litt humor, så er jeg iallfall i gang med å 'ufarliggjøre' hjemmeleksa mi litt. Her er et par sider fra BOM-Art Journalen min som jeg har hatt det moro med å lage nå i kveld:

Det ene tok det andre, for å si det sånn.... *knis* Jeg startet med å lage Dronning Åshild - og måtte allerede der ty til humor; et passende ironisk ansiktsuttrykk og flommende langt prinsessehår. Real beauty, ikke sant? Så limte jeg på en skikkelig rååååsa rose på den ene siden og laget overskriften, og var egentlig klar til å begynne lovsangen. Begynte faktisk å skrive litt, men tilslutt så jeg ingenting, for jeg rødmet helt inn i øya - det er jeg temmelig sikker på.... Så for å bli kvitt de flaue orda, limte jeg på en gnåletante (ikke rart at hun gnåler høyt, forresten, med DET høreapparatet!)... Og gnåletanter må ha gnåletekst. Og det ble det. For pokker! Så hadde jeg tenkt å gi meg, men oppdaget at jeg ikke helt skjønte hvem som sang - eller hvisket - den flammende lovsangen. Det kunne jo ikke være gnåletanta som gnåler om at hun ikke hørte sangen... og en ekte Dronning synger trolig ikke lovsanger til seg selv der hun troner på tronen der oppe. Det hadde i så fall vært temmelig småkvalmt... Det er jo derfor Dronninger har undersotter - det er de som skal lovsynge flammende høysanger. Okey, så jeg skjønte at jeg måtte ha med en Åshild til. Denne gangen fant jeg bare en liten, forsiktig og litt skeptisk en... som hviskesynger, kanskje ikke så veldig-flammende, noen fine ord til Dronning Åshild. De høres så vidt, men klarer selvsagt ikke overdøve gnåle-Åshild. Det er rått parti... En konkurranse i høyest lydnivå med gnåle-Åshild er ingen sikker seier, that's for sure. Jeg må nok finne andre strategier for å gå seirende ut av dette...

... *tusler inn i tenkeutlureideer-boksen* ...

BOM - Wow!

Og himmel, så utrolig flott denne timen ble! Skulle virkelig ønske jeg klarte å gjenfortelle den, men jeg er ikke sikker på om jeg klarer...

Hun har fulgt meg i tykt og tynt de siste 3 årene, og kjenner meg bedre enn noen andre gjør. Og jeg tror det er derfor alt virker enda sterkere når jeg opplever ting der sammen med henne. Følelsene mine ligger liksom utenpå huden når jeg er der. Og når jeg kom inn døra der idag, svinsende i kort skjørt og med hele ansiktet som et stor glis, så møter hun meg helt spontant med å bli blank i øynene. Og det er sterkt. Det å se at jeg berører henne så sterkt.

Vi begynte timen med å snakke om hvor annerledes jeg var i klærne idag, i forhold til hva jeg vanligvis er. (Hun gir meg forresten veldig ofte komplimenter for hvordan jeg kler meg. Moro ) Men dagens klesvalg måtte vi ta litt tak i. "Jeg er klar for å vise meg frem", svarte jeg henne på spørsmålet om hvorfor jeg valgte bort langt skjørt til fordel for et kort. Jeg trenger ikke skjule meg bak lange skjørt eller bukser... Og når hun spurte hvem jeg ville vise meg frem for, kom svaret mitt spontant: "For speilbildet mitt - og meg selv!" Og når jeg står der og kjenner det er godt å smile til meg selv, så sier jeg egentlig at "Åshild, du er god nok!". Og vips, så satt vi der med tårene i øya igjen, begge to.

Utrolig godt å kjenne på følelsen av å anerkjenne seg selv. Jeg har kommet langt i arbeidet med meg selv nå, og jeg er så stolt over hva jeg har klart! Og jeg er stolt over meg selv og den jeg er blitt. Og - som jeg skrev i starten; hun har virkelig fulgt meg i tykt og tynt, har vært med meg gjennom utrolig tunge perioder, beinhard jobbing og endeløse berg- og dalbaneturer. Derfor falt det seg helt naturlig at vi plutselig satt der nå og smilte fra øre til øre, grein så tårene trilla og klukk-lo og gapskratta om hverandre, begge to! Dette har vi jobbet lenge for - og det var fantastisk befriende å slippe alt løs og la det komme det som ville komme, enten det var tårer, gapskratt eller merkelige hikstelyder!

(Nei, dette var jommen ikke lett å videreformidle... sorry... men jeg håper dere klarer å lese at mellom linjene her står det om igjen og om igjen at jeg er virkelig på god vei til å bli den Åshild'en jeg ønsker å være. Og en Åshild jeg klarer å være glad i. Og at livet er godt. At jeg er både stolt, glad, rørt, full av deilig energi og herlig befriende latter!)

Deilig!

BOM - terapi = massasje

I morra er det tid for samtaletime igjen, og i kjent mønster, så kretser tankene mine alltid mye rundt nettopp det sånn i dagene før timen. Jeg tar meg fortsatt i å føle at jeg må begrunne og legitimere hvorfor jeg har tatt opp igjen timene, men stor var lykken i heimen når jeg kom på denne utrolig flotte metaforen:

Terapi er som massasje.

Jeg trenger ikke nødvendigvis være syk, svak eller dårlig bak for å bestille en time. Det er nemlig helt greit å gå dit for å få litt deilig luksusfølelse også! Hånd i hånd med denne metaforen gliser jeg nå bredt til alle simple forsøk på å tirre frem krav om prestasjoner. De preller av! Mange bestiller seg en massasje eller SPA-behandling når de vil unne seg noe godt. Jeg betaler det samme for en deilig mental massasje. Det er verdt hver krone.

BOM - komplimenter

"Å, så vakker du er idag!"

For en fantastisk flott start på dagen!

(Ojj, nå kjenner jeg at det plutselig ble litt flaut å skrive videre her... Trolig er det Heksa som er ute med fingeren sin igjen for å minne meg på at sånt passer seg ikke å skryte om... Men, ikke fillern! Hun skal ikke få ta fra meg denne gode følelsen! Husssj - bortmedseg!)

En gang til: For en fantastisk flott start på dagen! Så flott å bli møtt med et sånt kompliment! Og et kompliment for noe jeg er, og ikke noe jeg har gjort. Sånne komplimenter er litt ekstra sterke å få, ikke sant?

"Ååh, tusen takk!"

Ja, det var faktisk sånn jeg spontant reagerte på komplimentet. Og - jeg sier som den vel-siterte musen; her må det ha skjedd noe i nattens løp! Og da mener jeg ikke at jeg plutselig har blitt vakker over natten, altså. Men det har skjedd en viktig forandring. På innsiden. I hodet. Istedenfor å parere komplimentet enten med en eller annen flåsete, ironisk kommentar, eller bli flau og se bort, så sa jeg takk. Og smilte. Og, nesten merkelig at jeg ikke har registrert det før, plutselig så jeg noe viktig:

Jeg har fått komplimenter innimellom, men de har liksom prellet av og blitt borte for meg. Jeg vet jeg av og til har sagt at "jeg hører hva du sier, men jeg klarer ikke tro på det nå... men, for all del - jeg tar det med meg og henter det frem når jeg har en bedre dag...". Men det funker ikke sånn. De komplimentene blir bare borte.

Idag, når jeg møtte blikket til vedkommende, smilte og sa takk, da skjedde det noe. Det var som om det plutselig ble åpne dører hele veien inn i hjertet mitt! Komplimentet prellet ikke av og forsvant, men smøg seg mykt langs hele den åpne veien inn. Og det bli mitt. Det var ikke lenger bare en annens fine ord. De ble mine.

Og ikke nok med det. Ikke nok med at jeg fikk en utrolig god opplevelse. Det gjorde noe med hun som ga meg komplimentet også. Og det har jeg heller ikke tenkt så mye på før. Det at det faktisk kan være litt sårende hvis man gir et oppriktig kompliment til noen, og det bare blir flåset bort. Og om ikke sårende, så er det iallfall trist å merke at mottakeren ikke makter å ta i mot de gode ordene. Men nå - når jeg tok i mot komplimentet med åpent hjerte - da smilte giveren varmt, glad for at ordene nådde frem slik de var tenkt.

Nå skal jeg gjøre sånn jeg ofte pleier å gjøre - snu situasjonen litt på hodet. Sette meg i den andres sted. Når jeg gir et kompliment, gir jeg det fordi jeg mener det. Fordi jeg har lyst til å gi vedkommende en spontan tilbakemelding. Et kompliment er egentlig som en gave. Det er noe jeg gir bort - med glede. Og med et ønske om både å glede vedkommende, og gi noe som kjennes riktig og betydningsfullt. Da er det trist om gaven ikke når hjertet, og istedenfor legges bort i en skuff.

Dagen møtte meg med et flott kompliment - og jeg smilte og sa takk. Strategien anbefales! :)

Avslutter med en liten oppfordring, jeg: Vær raus med å gi komplimenter. Og ta i mot med et smil og en takk.

BOM - rivjern og sofagris

Før gikk jeg til jeg stupte. Det gjør jeg ikke så ofte lenger, heldigvis. Noe har jeg visst lært de siste årene. Men, det er hele tiden en hårfin balansegang.

Jeg liker at det koker litt, at det er mye som skjer. Jeg vil liksom merke med både kropp og sjel at jeg er i farta. Da funker jeg. Og det er virkelig sant; Jeg jobber best under press. Det er utrolig hvor mye jeg får gjort når jeg enten har ørten baller i lufta på en gang eller den presserende tida holder på å ramle ned i hodet på meg. Hui og hei hvor det går! Og dagens selvskryt må være at jeg imponerende nok klarer å holde oversikten i disse periodene. Ok, innimellom glipper det bittelitt, men jevnt over det hele så har jeg kontroll. Det har jeg lyst til å være litt stolt av. Det er nemlig så fort gjort å slå seg i hodet med denne egenskapen. Fokusere på hvor travelt det er, hvor stressa jeg blir, hvor slitsomt det er... Hvor mye lettere er det ikke å fortelle omverdenen - med sukk i stemmen - at "nå stresser jeg fælt, gitt!". Eller "alt skjer jo på én gang, jo!" "At jeg aldri lærer...!"

Javel, så skjer det ofte mye på én gang. Men det er faktisk ikke alltid jeg stresser, selv om det kan se sånn ut. Jeg liker det jo. Og da er det vel ikke stress? Kan det ikke likegodt være engasjement? Iver? Entusiasme? Aktivitet?

Og "aldri lærer"? Hva er det jeg skal lære? Å kjøre for halv maskin? Slappe av 10 min. hver 2. time? Ikke utsette alt til siste liten? Moderere meg?

Etter at jeg møtte veggen, har jeg heldigvis lært litt. Og det aller viktigste jeg har lært, er å kjenne etter. Jeg har fortsatt ikke funnet mellomting-knappen min. Jeg er et av- og på-menneske. Og det funker greit. Jeg er faktisk ganske god på det! Et rivjern og en sofagris. Der har du meg. Jeg tror faktisk det stresser meg like mye når jeg prøver å moderere meg. Da strever jeg hele tiden med å bremse tempoet og energien, og ender opp med bøttevis av dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å "ta godt nok vare på meg selv". For jeg er ikke sånn. Og det er slitsomt å prøve å være noe annet enn man egentlig er. Jeg er engasjert, ivrig, utholdende og et rivjern. Det er deilig å være PÅ. Og etter intense PÅ-perioder, kommer det AV-perioder helt av seg selv. Og nå kommer det jeg har lært; det er LOV å være litt sofagris! Jeg ligger ikke på sofaen fordi jeg er lat. Jeg ligger der fordi jeg innimellom må.

PÅ og AV. Jeg trenger å brenne for noe, være engasjert og i farta. Og da er det mitt ansvar å passe på at jeg ikke lader meg helt ut.

Så, nå har jeg hatt noen lange og effektive timer ved PC'n - på tide å lade litt :) Og den beste lademåten jeg vet om, er å kose meg ved hobbypulten... Ha en fortsatt fin lørdag - enten du er på eller av, eller midt i mellom!

BOM - en lystløgner & skrytepave

"Utover å gjøre mitt beste har jeg ingen ambisjoner!"

Jaaah. Særlig. Ok, så kan det duge som en greie å strebe etter, men foreløpig er jeg et godt stykke fra å nå den salige tilstanden sitatet viser til. Som streber og perfeksjonist, jeg har vel skrevet noe om det før også, så duger ikke begrepet "godt nok". Da ringer alle bjeller og maner meg til å ha fokus på "enda litt bedre".

(Nå må jeg bare skrive litt om skrivefeilene mine som dukker opp her... Først kom "suge" istedenfor "duge"... En indre voice i meg som ropte ut at "dette suuuger, Åshild!"? Så, når jeg skulle skrive "streber", ble det "strever". Og det har jeg ikke noe problem med å svelge... det er nemlig minst like mye strev som streb, dette. Kjenner faktisk at jeg blir litt tung i hue av å skrive om dette. Ganske nært skallebank, egentlig.)

Så, okey, jeg er ikke veldig god på det fengende innholds-sitatet mitt, men hva med selvoppfyllende profetier og tankens kraft? Hvis jeg proklamerer sitatet høyt for meg selv hver dag fremover, så blir jeg sånn, ikke sant? Og som prestedatter har jeg tydeligvis visse fordeler; Alle ting tjener Herrens sande børn tilgode! Så, I'm in! Nå skal det tankes og kreftes til den store gullmedaljen! På tide å utfordre Perfeksjonista og Streba til kamp!

"Utover å gjøre mitt beste har jeg ingen ambisjoner!" Så det så!

(- jugakors på ryggen er lov, asså....)