fredag, mars 24, 2006

En helt vanlig A4-dag, takk!

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det siste året jeg har hatt ett spesielt ønske: ”Gi meg bare én uke med helt vanlig A4-liv! Ja, i det minste én dag!”

Gi meg dager hvor alt ligger klart, hvor planene er lagt, ting er forutsigbart og trygt, helt fritt for overraskende momenter, fritt for krevende opp-og-nedturer... et helt vanlig A4-liv.

Og idag har jeg faktisk fått en sånn dag i hendene. En ferdig planlagt A4-dag. Og hva skjer? Istedenfor å nyte den trygge forutsigbarheten, sitter jeg her og er rett og slett utilfreds. Hva skjer?

Nå skulle jeg gitt mye for å skrive side opp og side ned om hvor uforståelig dette er for meg, men jeg vet hvorfor. Jeg vet hvorfor det skjer: En A4-dag legger ikke opp til muligheter for å prestere noe. A4-dager har ikke krevende oppgaver eller overraskende utfordringer som må løses. A4-dager er ’safe’. A4-dager gir ingen naturlige muligheter til å få anerkjennelse fra noen – man klapper ikke folk på skulderen når de har gjennomført en streit A4-dag...

... så jeg er utilfreds. Jeg er nemlig avhengig av å prestere. Jeg har faktisk basert livet mitt på prestasjoner. Jeg må jobbe. Jobbe for å komme meg fremover. Jeg liker å pushe meg selv. Jobbe, slite, gruble... oppnå noe, se resultater – prestere. Da kan jeg se meg tilbake, klappe meg selv litt på skulderen og si ”Flink jente, Åshild. Bra jobba!” Det er jo gjennom gode prestasjoner jeg får anerkjennelse, skryt, tilbakemeldinger – det er jo da jeg blir sett. Så jeg jager etter muligheten til å prestere, for da får jeg forhåpentligvis den bekreftelsen jeg trenger. Bekreftelsen på at jeg er flink. På at jeg har verdi. En trygghet – temmelig sårbar, riktignok – på at jeg har noe å fare med.

De som tror jeg skriver dette – eller innrømmer dette – uten problem, må jeg nok skuffe. Dette er flaut. Avslørende. Det er trolig ingenting som gjør meg så flau over meg selv som nettopp dette jaget etter bekreftelse...

Av og til er man så heldige å treffe på mennesker som setter dype spor. Et av disse menneskene jeg har møtt, ga meg noen kloke ord med på veien videre:

Det er to måter å gi seg selv anerkjennelse på.
Du kan velge å basere deg på ”gjøre-verdier” – la ting du gjør avgjøre hvordan du ser på deg selv. Eller du kan basere deg på ”være-verdier” – gi deg selv anerkjennelse rett og slett i form av den du er, det du er.

Genialt enkelt sagt og sett.

3 kommentarer

T:o)ve sa...

Journalen din er et eventyr Åshild!
Vakre sider og velvalgte ord. Du verden for en skribent som ligger der inne hos deg!
Stå på, du e kjempeflink :o)

banglamarie sa...

dU ER SÅ FLINK MED ORD! Siden din er utrolig flott, og ordene dine... jeg er imponert over din evne til å beskrive!!! Og jeg kjenner meg sånn igjen!
:) Marie

Surfine/Bente sa...

heipå deg vennen!!

Hadde ikke helt fått med meg Bloggen din før nå jeg, og hva jeg har gått glipp av *sperre opp øynene*!! Ikke nok med at du er knallflink med hendene dine og tryller frem kunstverk, du skriver engesjerende, ærlig og godt også!! Blei helt grepet jeg her jeg sitter...har lest og lest, og smiler, nikker, blir rørt og koser meg stort med det du skriver. Tuuusen takk for at du er du!!! ...og at du så generøst deler dine tanker med oss andre!

Stor klem!