torsdag, april 13, 2006

Avstander - en definisjonssak

Det er rart med avstander egentlig. Det er ofte som om man tenker det er så mye lenger dit enn hit. De fleste av mine gode venner bor et stykke unna meg, det samme gjelder familien min. Og alle sitter vi trolig på hvert vårt sted og tenker at jommen er det tungvindt å måtte reise så langt for å treffe de man er glad i - samtidig som vi sitter og lurer på hvorfor i all verden det skal være vanskelig for dem å ta seg en tur til meg?! Det er jo ikke så langt? Fort gjort å glemme at det med stor sannsynlighet er like langt begge veier, gitt...

Jada, jeg tenker stadig vekk at det er trist å ha vennene sine så langt unna. Helt ærlig sagt, så syns jeg faktisk synd på meg selv som har det sånn. Åsså blir jeg sittende hjemme og pleie ensomheten min mens jeg forbanner avtanden.

Men hvis jeg skal fortsette i ærligheten min, bør jeg også skrive at det ofte er greit å kunne skylde på noe så enkelt som fysisk avstand. For det er en utrolig kjekk unskyldning...

...men desverre er det ofte sånn at jeg har en skjult grunn til å ikke ta oftere kontakt også. En flau grunn. En vanskelig greie. Hard å innrømme. Vanskelig å stå for.
Jeg er redd for å bli avvist.

Jeg er så redd for å være til bry, virke masete. Jeg er redd for at de kanskje ikke er like interessert i å være sammen med meg som jeg er med dem. Og da er det tryggere å ikke ta kontakt, ikke 'avsløre' behovet mitt. Da er jeg iallfall sikker på at jeg ikke blir avvist...

Og hvor dumt er det ikke hvis det nå skulle være sånn at vennene mine sitter og tenker nettopp det samme? At de er redde for å trenge seg på, mase, være til bry?

Tenk på alt vi går glipp av da.

(Dagens skriblerier blir muligens revidert noe i morra, når hodet er klarere og fingrene skarpere... rangling er tøffe greier...)

3 kommentarer

banglamarie sa...

I'm patient :)

Ha en fin kveld Aashild!

kirsten sa...

Veldig godt skrevet, Åshild ! :)
Og jeg kjenner meg så inmari godt igjen....
Det å bli avvist gjør noe med oss.... Det er vondt og sårende. Og det som sårer aller mest, er følelsen av ikke å være god nok overfor de vi er glad i.... Istedenfor å kjenne på egne behov, lar vi stoltheten vinne. Dessverre...
Takk for at du satte ord på dette, Åshild.
Nattaklem :)

gudrun sa...

Kjære Åshild.
Så dumt at mange av oss har dette: Redselen for å trenge oss på, være til bry, eller redselen for å bli avvist.
Jeg skulle VIRKELIG ØNSKE jeg hadde flere venner som var meg til BRY!!!!!
Tenk å kunne ha den gleden av å se en venn for mye. Jeg ser desverre mine altfor lite!
Tusen takk for at du satte ord på dette. Du er med på å sette livet i perspektiv!