fredag, april 14, 2006

Idag må det handle om veikryss


Jeg opplever stadig å stå i veikryss hvor veivalgene er mange. Av og til er veikryssene midt ute i ørkenen, med sand på alle kanter og ingen skilt i sikte. Av og til er det veikryss hvor jeg vet litt om noen av veiene, mens andre er helt uten skilter.

Nå står jeg i et veikryss igjen. Jeg har lenge stått og balansert på én fot – usikker på hvor jeg skal sette ned foten, hvilken retning jeg skal gå. Usikker på hvilke argumenter som bør veie tyngst, hvem jeg bør lytte til. Vært deltaker i en sterk kamp mellom følelser og fornuft, mellom det trygge og det ukjente, mellom stabilitet og forandring. Og til syvende og sist et spørsmål om å tørre og ville tro på meg selv. Energien min ønsker å drive meg fremover – redselen min holder meg tilbake.

Jeg står i et veikryss hvor jeg må velge hvilken retning jeg vil stake ut, blant annet med tanke på fremtidig jobb. Jeg prøver å bruke tiden i veikrysset godt. Kikke i alle retninger. Kjenne etter. Be om hjelp til å bli trygg. Lytte. Lukte. Føle.
Her er jeg nå - midt i veikrysset.

Og hit vil jeg:
Jeg vil rette ryggen, feste blikket, ta vandrestaven min og sette mitt første skritt på den nye veien. Kjenne hvordan besluttsomheten gir meg styrke. Holde hardt om den trygge vandrestaven – en stav farget av erfaringer og opplevelser, preget av mennesker som betyr noe for meg. Den forandrer seg stadig, får enda flere farger og mønstre. Blikket mitt er rolig. Av og til ligger staven ved siden av meg – fordi jeg må ha begge hendene fri. Fri til å berøre noen, fri til å skape, fri til å gestikulere begeistret. Av og til holder jeg hardt i staven, lener meg på den. Kjenner på behovet for hjelp – både fra de jeg er glad i, de som kan støtte meg, og fra erfaringene mine som er risset inn i staven. Jeg har kommet et stykke videre på veien. Har passert mange markblomster, skoger, og av og til kavet meg gjennom stressende storbyer. Veien har hatt både tunge oppoverbakker med mye jobbing, fantastiske utsiktspunkter på toppen av bakkene, deilig energifylte springeturer i raske nedoverbakker, uoversiktelige svinger og trygge lange sletter. Med jevne mellomrom er det rasteplasser hvor jeg kan hvile, kople ut og gjøre ting jeg er trygg på. For hvert skritt jeg tar, endres mønsteret i vandrestaven min. Hvert menneske jeg møter, hvert menneske jeg tar skritt sammen med – de får sine farger og mønstre og beriker meg.

Jeg står i veikrysset og må bestemme meg for hva jeg skal velge. Og om ett år kan jeg forhåpentligvis være stolt av at jeg tok et valg etter hjertet. Et valg om å gripe tak i det som gir meg energi, det som er lystbetont. Jeg står i veikrysset og vil så gjerne ta et valg for livet. Ikke nødvendigvis et yrkesvalg for resten av livet, men et valg om å lytte til meg selv. Et valg om å la mine egne behov gå foran praktiske hensyn og fornuftige løsninger. Et valg om å stole på meg selv. Tro på meg selv. Satse på meg selv.

2 kommentarer

Lene S sa...

Beudrer din selvinsikt!

Utrolig flott bilde du har lagt ut. Er det digitalt eller stemplet?

kirsten sa...

Du imponerer meg, Åshild ! Du beskriver så utrolig godt og levende ! Og i tillegg tryller du frem det ene kunstverket etter det andre !!

Jeg håper du lytter til hjertet ditt og følelsene dine.....
Ikke la fornuften seire over behovene dine, når du bestemmer deg for hvilken vei du skal gå...
Ha tro på deg selv - du er et fantastisk godt menneske!!
Klem :)