Kom oftere, Kom!

Noen dager er så små
at de bare har plass til
det jeg ikke har og ikke kan,
ikke rakk og aldri fikk.
De lar meg snuble blindt i en tilfeldighet
og kunne banneord bare sjømenn vet.
Lille tilfeldighet.

Så får jeg øye på
skyene som seiler på himmelen.
Ser mitt eget ansikt i vrimmelen.
Kjenne befrielsen i å være et blad på et tre
som vinden får leke med.

Noen netter er så små
at alt de har plass til,
er den jeg ikke er og aldri har
lyktes med å bli.
Alle sjanser jeg har ødelagt,
ikke turte ta og det jeg aldri fikk sagt,
som jeg burde.

Da får jeg øye på
stjernene som blinker på himmelen.
Ser mitt eget ansikt i vrimmelen.
Kjenner befrielsen i å være et blad på et tre
som vinden får leke med.

Den store hansken som kommer ned
og løfter haken opp -
kom oftere, kom, så jeg kan se:

Livet er mye klokere enn oss.
La meg få øye på skyene som seiler på himmelen.
Se mitt eget ansikt i vrimmelen.
Kjenne befrielse i å være et blad på et tre
som vinden får leke med.

Anne Grete Preus

Noen dager hjelper det liksom ikke engang at sola skinner fra skyfri himmel. At man er sammen med gode venner. At det er vår. Noen dager sitter det likevel i magen. En jernklo som griper med jernfingre om pusten min.

Noen dager er så små
at de bare har plass til
det jeg ikke har og ikke kan,
ikke rakk og aldri fikk.

Noen netter er så små
at alt de har plass til,
er den jeg ikke er og aldri har
lyktes med å bli.


Og da gjør jeg det jeg er aller best på. Jeg bygger på festningen min - gjør den så ugjennomtrengelig som mulig. Og intensjonen er god - jeg vil beskytte meg. Jeg bygger og bygger. Smiler. Later som. Tar meg sammen. Passer på å være opptatt med noe sånn at jeg ikke blir sittende å tenke.

Og når jeg sitter der inne i festningen min og kjenner på jernkloa, som holder om pusten min.
På sånne dager er det vanskelig å se.

Den store hansken som kommer ned
og løfter haken opp
- kom oftere, kom, så jeg kan se:

Livet er mye klokere enn oss.
La meg få øye på skyene som seiler på himmelen.
Se mitt eget ansikt i vrimmelen.
Kjenne befrielse i å være et blad på et tre som vinden får leke med.

På sånne dager er det ikke lett å overlate livet i tillit og tro på at ting ordner seg.
Men jeg vet at sånne dager går over. At jeg får hjelp til å løfte haken opp igjen - og se.