tirsdag, mai 16, 2006

Balansekunst

Dagene blir ikke alltid som planlagt. Men dagen idag kom likevel ikke overraskende på meg... På mange måter visste jeg den ville bli sånn. Og ikke fordi det har skjedd noe spesielt. Den ble sånn fordi jeg står midt oppi et gammelt mønster som jeg så gjerne vil beholde - samtidig som jeg mer enn noe annet vil bli kvitt det! Sånt blir det lett kaos av. Og jeg liker ikke kaos.

De siste dagene har vært litt kaosdager, litt ”vet-ikke-dager”. Jeg vet ikke hvor jeg er, hva jeg vil, hva jeg har behov for... Det eneste jeg vet, er at jeg ikke liker vet-ikke-dager.

Men på vet-ikke-dager har jeg funnet meg en strategi som fungerer. En teknikk jeg er knakende god på. Nærmest spesialist. Teknikken heter Tadegsammen.

På vet-ikke-dager erobrer Tadegsammen-Åshild scenen og spiller gnistrende. Overbeviser publikum uten store problemer. I’m fine, thank you. Life’s good, oh yess, no problem!

Tadegsammen-teknikken går mest av alt ut på å balansere. På å bruke kreftene på å holde seg oppreist i midten. Jeg balanserer med ord – veier dem nøye før jeg sier dem, for å være sikker på at jeg kan si dem uten å miste kontrollen. Uten å miste balansen. Jeg balanserer med kroppen – retter ryggen og smiler til omverdenen. Veier nøye bevegelsene og kroppsspråket mitt for å bevare kontrollen. Uten å miste balansen. Jeg balanserer med nærhet – veier nøye hvor nært jeg kan klare å slippe noen inn på meg uten å miste kontrollen. Uten å miste balansen. Jeg balanserer med følelsene – veier nøye hvor mye jeg kan kjenne etter og hvor mye jeg kan vise uten å miste kontrollen. Uten å miste balansen. Det er krevende å være linedanser. Det er stor kunst. Imponerende.

Og publikum smiler. De liker Tadegsammen-varianten. Det er ukomplisert å være publikum til denne forestillingen. Den krever ikke noe av publikum. Så publikum smiler. Og jeg smiler stolt. Fornøyd med å ikke belaste noen med krav eller ubehageligheter. Fornøyd med prestasjonene mine, med å takle situasjonen så strålende.

Helt til jeg møter blikket til en erfaren observatør. En som kjenner spillereglene, stykket, som vet hva hun skal se etter for å finne små avslørende svakheter ved spillet, små glimt av det som befinner seg bak fasaden. Som trolig kjenner igjen maskene, sceneskiftet. Som ser alle de små tingene som avslører at dette er et skuespill og ikke virkeligheten.

En som ikke lar seg imponere blindt av mine balansekunster. Men som med et mildt blikk minner meg på det myke sikkerhetsnettet som faktisk er under meg. Som utfordrer meg til å senke skuldrene, puste ut, gi slipp på kontrollen, gi etter og falle...

3 kommentarer

Synnove Olava sa...

Du er vireklig en ordkunstner, Åshild. Er du like kjapp i replikken når du snakker også...LOL
Digger måten du skriver på, og kortet passet veldig bra til teksten.

Ha en fortsatt god natt(klokken er over midnatt... gjesp...)

Solbjørg sa...

Kjære Åshild,

Så sterkt det er å lese om deg og dine dager - noen lyse og lette og andre med hinder og utfordringer som bare må møtes. Jeg skulle ønske at jeg kunne vært hos deg og gitt deg en kjempestor klem...

Sender en på denne måten i steden....

KLEM !

kirsten sa...

Kjære Åshild !

Du skriver så levende og godt... Det er så rørende å følge med på reisen din, både på de lette, turkise dagene og på de litt tunge vet-ikke-dagene....

På en måte er det godt å kunne beherske Tadegsammen-teknikken... Godt å kunne gjemme seg bak en "maske"... Men, det er slitsomt også ! Slitsomt å hele tiden balansere, uten å miste kontrollen....
Da er det kanskje ikke så dumt å ha en erfaren observatør på sidelinja....? En som avslører spillet, og som prøver å befri deg fra å ha kontroll hele tiden....

Ha en fin dag, vennen :)
Go'klem