En turkis dag

Helt uten forvarsel sitter jeg her og er blank i øynene.
Men det er fordi jeg er glad. Og stolt.

Det ble nemlig turkis-dag idag. Og det sier mye. Den turkise jakka mi som det er lenge siden jeg brukte, ropte på meg fra innerst i klesskapet idag! Jeg kjente at jeg automatisk rettet ryggen, løftet haken en smule og plantet beina godt i bakken når jeg tok den på meg. Ja, det er turkis-dag idag!

Turkis er fargen min. Både fordi jeg syns den er utrolig flott, og fordi jeg syns jeg kler fargen, rett og slett. Og idag er jeg turkis – og føler meg jommen ganske ok!

Jeg er så heldig å ha ukentlige samtaler med ei nydelig dame. Og idag ble det en sterk samtale. Som jeg skrev for et par dager siden, så merker jeg at det skjer noe med meg. Jeg forandrer meg. Ofte er det vanskelig å se disse forandringene selv, men de siste ukene har jeg hatt flere sterke opplevelser rundt dette – ja, nesten som små aha-opplevelser. Og samtalen idag belyste noen av disse forandringene så sterkt at jeg ble helt blank i øya. Og imponert. Og stolt. Og det over meg selv! Vanligvis tenker jeg at det er takket være den og den, eller takket være det og det..., men nå sitter jeg her og kjenner så sterkt på at jeg er stolt – takket være meg selv!

Det siste året har jeg jobbet og jobbet med å skape etterlengtede forandringer. Og nå – med en smånervøs kribling i kroppen – kjenner jeg at det skjer noe. Jeg forandrer meg.

Nå våger jeg å kjenne etter hvordan jeg har det
– også på dager hvor livet føles tøft.
Nå våger jeg å be om hjelp når jeg trenger det
– selv om det avslører at jeg ikke fikser alt.
Nå våger jeg å snu stener
– til tross for at det er mye enklere å fortsette som før.
Nå våger jeg å satse
– selv om jeg kan risikere å ikke bli møtt.
Nå våger jeg å tro på at andre mennesker kan finne glede i å være samme med meg
– også på dager hvor jeg ikke sprudler.
Nå våger jeg å si at jeg er et fargerikt menneske
– selv om jeg også føler meg grå og trist.
Nå våger jeg å tro at jeg er et menneske som har noe å gi
– selv om troen på meg selv i perioder er liten.
Nå våger jeg å gi av meg selv
– til tross for angsten for å ikke være bra nok.
Nå våger jeg å tro på at livet har noe godt å gi meg
– selv om noen dager gir en følelse av det stikk motsatte.
Nå våger jeg å være mer nær
– både meg selv og andre.
Nå våger jeg å være mer meg
– ikke bare den jeg tror andre vil jeg skal være.

Dette våget jeg ikke for ett år siden.

Og jeg er så stolt. Jeg sitter her og skriver – blank i øya.
Ja, det er fortsatt haugevis av ting jeg ikke er flink til,
og jeg vet at dagene fortsatt vil gå opp og ned.
Men akkurat nå gir jeg meg selv lov til å være stolt av meg selv.
Idag skal jeg nyte turkis-dagen min.