Heis-fører

Jeg har blitt en habil heisfører – og heiskjører. Ikke i de trange små heisene som bringer frem klaustrofobien i meg... nei, heisen min er en av de nyere modellene, de av glass, de som ofte går på utsiden av et bygg sånn at man kan se ut mens man kjører opp eller ned.

Den siste tiden har jeg vært på vei oppover. Innimellom har jeg tatt små stoppepauser – enten for å bare stå stille og se ut, observere tingene rundt meg. Eller for å slippe inn noen som vil være sammen med meg noen etasjer oppover. Av og til har jeg nok trykket litt på nødstoppknappen også, fordi jeg blir svimmel når det går for fort opp. Men – jeg har vært på vei oppover, sakte men sikkert. Og jo høyere opp jeg kommer, jo flottere blir utsikten. Jeg kan se lenger og lenger. Jeg ser til og med ting jeg ikke har lagt merke til før. Stadige nye små oppdagelser. Det er berusende! Det gir meg en følelse av styrke.

Men jo høyere opp jeg kommer, desto lenger blir det ned til bakken. Og med et snev av høydeskrekk får jeg sug i magen når jeg våger meg på et forsiktig blikk ned mot bakken. Følelsen av å ikke ha full kontroll. Tanken på at det kan skje tekniske feil med heisen... Jo høyere opp, desto større blir fallet...

Men det berusende suget når jeg ser opp og ut, er sterkest. Og jeg føler meg likevel merkelig trygg her oppe. I min egen heis. Som min egen heisfører. Jeg kan faktisk selv velge om jeg vil opp eller ned. Om jeg vil kjøre fort eller ta én og én etasje.

Jeg har vært langt oppe i etasjene før også. Sett på utsikten. Kjent på gleden. Styrken. Beruselsen. Og jeg har hatt mine turer nedover etasjene igjen. Blitt svimmel av den skremmende høyden. Kjent på behovet for bakkekontakt. Har landet. Mistet den berusende utsikten av syne – og vært der hvor det meste er betong og støyende trafikk, og hvor menneskene haster forbi hverandre, fjerne i blikket. Der hvor jeg har kontroll på høydeskrekken og følelsene mine.

Men så på ny kjenne på lengselen etter å klatre meg oppover igjen – på ny få en smak av den berusende utsikten.

Nå står jeg stille, ganske høyt oppe i etasjene. Har trykket på nødknappen. Trenger å stoppe opp. Se meg omkring. Kjenne på de motstridende følelsene; lysten til å videre opp, opp – og behovet for være der jeg er. Akkurat nå.