Opp og ned...

Jeg har et slags mønster for ukene mine. Et mønster som går igjen og igjen, ofte med nesten skremmende presisjon. Og i motsetning til hos de fleste andre, starter uka mi på tirsdagene.

Sist tirsdag var en tøff dag. Onsdag og torsdag brukte jeg mye krefter på å jobbe meg oppover igjen. Fredag begynte det å løsne. Lørdag og søndag ble skikkelig god-dager. Idag er det mandag og hele meg har begynt å forberede meg på at det er en ny tirsdag i morgen. En ny uke. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned...

Et menneskeliv er så forunderlig, så ubegripelig.
År ut og år inn, dag ut og dag inn,
beveger du deg mellom mennesker og ting.
Noen dager skinner solen, og du vet ikke hvorfor.
Du er tilfreds. Du ser livets vakre og gode sider.
Du ler, du takker, du danser. Arbeidet går bra.
Kanskje har du sovet godt.
Kanskje har du funnet en god venn og du føler deg trygg.
Du skulle ønske tiden med fred og dyp glede kunne fortsette.
Men plutselig forandrer alt seg.
Det er som en alt for sterk sol trekker skyene til seg.
Det kommer en slags tristhet over deg,
en tristhet du ikke kan forklare.
Du ser mørkt på alt igjen.
Du tenker at de andre ikke lenger vil vite av deg.
Du søker i en bagatell en grunn til å klage, til å ergre deg,
være sjalu og bebreide andre.
Du tenker at dette vil vare ved,
at denne stemningen ikke vil forsvinne.
Og du vet ikke lenger hvorfor.
Kanskje er du sliten, du vet det ikke.
Hvorfor må det være slik?
Fordi et menneske er et stykke natur,

med vårdager og høstdager,
med sommerens varme og vinterens kulde.
Fordi mennesket følger sjøens rytme; ebbe og flo.
Fordi vår tilværelse er en stadig gjentakelse av liv og død.
Hvis du forstår dette, kan du gå videre,

tillitsfullt og ved godt mot,
for da vet du at det etter hver eneste natt vil komme en ny morgen.
Hvis du kan godta dette, vil de regelmessige bølgebevegelsene
– opp og ned –
gi deg et liv med større dybde og større glede.