Det er rart, det... Når det er noe du bestemmer deg for å ikke tenke på, så klarer du rett og slett ikke å tenke på noe annet. Da ligger det i bakhodet. Og foran i pannebrasken. Og som irriterende mygg surrende rundt ørene. Helt fullstendig umulig å overse.
Det er rart, det... Når det er sånn at du har bestemt deg for å ikke ha forhåpninger, i frykt for å bli skuffa igjen, så kommer håpet snikende likevel. Lurer seg inn i tankene. Inn i kriblende hender. Og inn i hjertet. Samler sammen små strå av tegn. En liten bukett av forhåpninger.
Det er rart, det... Man skulle jo tro at man lærte litt underveis. At tidligere erfaringer fikk styre skuta. Men, nei da. Buketten min vokser, den. I takt med frykten. Men jeg har bestemt meg for å ikke tenke på det. Så da så.
Neida. Jeg tenker ikke på det.
1 kommentar
Det er helt naturlig å håpe.... Helt naturlig å samle på tegnene også.... Og jeg håper så inderlig at disse små tegnene "vinner" denne gangen, så du slipper å bli skuffa igjen....
Lykke til, vennen. Jeg tenker mye på dere, og det er ikke noe jeg ønsker meg mer, enn at det nå er deres tur...
Go'klem
Legg inn en kommentar