En kjip dag

Jeg har hatt en litt tøff dag idag. En skikkelig grubledag. Så godt som blottet for kreative sprell. Idag har høyrehanda hatt styringen – uten tvil.

For to og et halvt år siden gikk jeg på en smell. Møtte veggen. Og fikk etterhvert den vage og vanskelige diagnosen ”utbrent”. Veien etter smellet har vært lang og kronglete, med uttallige nedoverbakker og heldigvis små oppoverbakker og topper innimellom. Det har vært vanskelig å innse situasjonen selv, og kanskje enda vanskeligere å prøve å forklare den for menneskene rundt meg.

Og særlig overfor ’støttesystemet’, som det heter så fint. Følelsen av å ikke bli trodd, ikke tatt på alvor, ikke sett, ikke møtt – bare være én av mange som fyker forbi på samlebåndet deres. Det har vært vanskelig. Og er vanskelig.

Idag har jeg brukt mye tid på å skrive ned erfaringene mine så langt, for å prøve en siste gang. En siste gang skal jeg se om de kanskje kan våge å se meg og ikke bare fødselsnummeret mitt. Erfaringen min gir meg ikke stor tro på at det vil skje, men jeg må prøve. En siste gang.


En kjip dag. Mye gørr. Gammel og ny frustrasjon. Litt vanskelige 'flashback'. Ubehagelige møter med ubehagelige erfaringer. En kjip dag. Tror det er den beste beskrivelsen.

Men nå regner jeg med at jeg har hatt 'kjipe-dosen' for en stund, biter tenna sammen, forsvinner inn i noen timers skjønnhetssøvn og satser alt på å våkne opp til en god dag!