En knallrosa leireklump

Idag fikk jeg plutselig oppleve en liten aha-greie. En innsikt, eller erkjennelse. Og en ro. Det var en merkelig opplevelse. Den ukentlige samtalen ble helt annerledes enn de andre jeg har hatt tidligere. Og det takket være fargerik modelleringsleire!

Med en knallrosa leireklump i handa, tok samtalen helt nye og uante veier. Ved å kna og leke med leireklumpen, vokste det frem figurer. I rosa. Gult. Oransje og grønt. Fargerike. Lekne. Helt enkle i formen. Rene og klare.

Og leken med leireklumpene ble plutselig et så klart bilde på hvordan jeg er.

Den venstre handa mi er stort sett alltid i bevegelse, full av energi. Det kribler og klør. Den vil så mye. Har så mange ønsker. Så mye den vil prøve ut. Ta på. Føle. Kjenne. Kommunisere. Og skape. Lage. Forme. Den venstre handa er ofte i røffeste laget. Litt uvøren. Ubetenksom. Spontan. Den handler på impuls.

Den høyre handa er av den rolige typen. Sindig. Avbalansert. Kontrollert. Den er stødig. Trygg. Jobber sikkert og gjør som det forventes av den.

Venstrehanda er i samme syklubb som Magefølelsen, Intuisjonen og Følelsene. De koser seg sammen. Kjenner hverandre godt. Elsker å møtes for å nyte livet. Skravle, le, drikke vin, dra på turer – på ’hopp-på-turer’, selvfølgelig! Og leke!

Høyrehanda er medlem av diskusjonsklubben til Fornuften, Erfaringene og Analytikerne. Det finnes knapt maken til fora hvor Dagens situasjon beskrives, drøftes og vurderes på en grundigere måte. Og for ikke å snakke om alle slagplanene som legges! Og analysene av mulige kommende situasjoner! Klubbmedlemmene møtes fast. Og de liker at klubben er forutsigbar. Det er trygt. Ukomplisert. Møteplanen gjennomføres alltid. Og avsluttes med et fast håndtrykk og av og til en fornøyd klapp på skulderen.

Med en leireklump i handa, ble bildet så klart. Jeg forsøkte å la den kriblende venstrehanda leke med leireklumpen – mens høyrehanda lå helt i ro. Og det var ikke viljen det sto på! Venstrehanda var i konstant bevegelse, men klarte likevel ikke å gjøre noe med leireklumpen. Resultatet ble bare planløs trykking her og der. Temmelig frustrerende, egentlig. For det var ikke viljen det sto på! Det boblet fargerike bilder i hodet. Lysten til å lage noe med leireklumpen bare vokste og vokste...

... i takt med et sterkere og sterkere rykk i høyrehanda. Og så klarte jeg ikke stå imot rykkene lenger. Lot høyrehanda komme sammen med den venstre. Leireklumpen godt plassert mellom begge hendene. Og så gikk resten av seg selv. Venstrehanda satte ideer ut i livet, plukket farger, valgte fasonger. Og høyrehanda formet og førte. Justerte. Pusset. Pyntet. Fikk frem detaljene. En taust, men utrolig effektivt samarbeid. Mellom det lekne og det trauste. Det impulsive og det kontrollerte. Det nye og det allerede erfarte.

Det er sånn jeg er. Og det er da jeg fungerer. Når polene mine drar nytte av hverandre. Utfyller hverandre. Jeg er ikke enten eller.

Jeg er Åshild, jeg.
Punktum.