Å være tilstede...

De siste dagene har gitt meg gode opplevelser som perler på en snor! Jeg har virkelig kjent på hvordan det er å leve. Kjent smaken av det gode liv! Kjent hvordan bergogdalbane-vogna har ført meg oppover og oppover mot nye høyder. Kjent på kribling. Latter. Glede. Energi. Fryd! Jeg har løpt med vidåpne øyne og utstrakte armer - for å suge til meg mest mulig av alt det gode rundt meg. Fylle på både hovedtank og reservekanner.

For all min bergogdalbane-erfaring sier at det er nødt til å komme andre tider. Når vi runder toppen, tar det ikke mange sekundene før vi raser utfor i et skremmende tempo. Og bergogdalbane-erfaringen min gir hjernen min beskjed om å begynne å forberede meg på nedoverbakke. Så istedenfor å hylende nyte utsikten og følelsen av å være her på toppen - akkurat nå, stilles hodet inn på nedtur-frekvensen, på det som kommer - snart...
"Å være tilstede" - det høres ut som en ganske enkel sak. Være der hvor det skjer. Tilstede. Bevisst. Men for meg er dette en av de store utfordringene.

Jeg er god til å mimre. Til å se bakover. Finne tilbake til situasjoner. Møter. Opplevelser. Stemninger. Følelser. Ting som har vært. Ting jeg har gjort.

Jeg er god til å være i fremtiden. Kjenne på forventninger til det som kanskje skal skje. Glede meg. Grue meg. Kjenne kriblingen som kommer når jeg ikke vet. Og uroen i magen når jeg føler jeg ikke har kontroll på det som kommer.

Men å være tilstede - det er jeg ikke god til.

Av og til rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør det. Hvordan jeg er tilstede - her og nå. Jeg er ikke vant til å kjenne etter. Føle. Se. Hvile. Bare være.

Og av og til fordi jeg henger igjen i det som har vært. Det gjennomlevde.

Men som oftest fordi jeg hele tiden jager videre. Utålmodig. På jakt etter nye opplevelser, nye utfordringer. Drevet av forventninger. Av kriblinger i kroppen. Eller av rastløshet. Utålmodig etter å komme meg videre frem og opp. Eller drevet av prestasjonsbehov. Å bare være tilstede, tilfredsstiller ikke kravene mine til en 6-er i prestasjoner.

"Å bare være". Det er ikke bare. Det er komplisert. Det forutsetter at jeg legger tilside både minner og forventninger, tidligere opplevelser og tankene om nye. Å bare være - her og nå. Hva kjenner jeg - akkurat nå? Hvordan har jeg det - her jeg er nå? Hvordan puster jeg - nå? Hva ser jeg rundt meg - her? Hva hører jeg - her og nå?

Å våge å være tilstede, våge kjenne etter, lytte, åpne øynene - være her og nå. Ikke se bakover. Ikke fremover. Her. Nå. Det er ikke bare-bare.