Gule lapper

Jeg er i grublemodus for tiden. Eller, av og til grublende, og av og til tumlende. Grubling og tumling er ting som foregår i hodet, og det blir liksom merkelige greier med en gang jeg prøver å sette ord på det. Forklare hva jeg tumler med? Sile ut noen av tankene? Skrekkelig vanskelig. De henger liksom så sammen, tullet sammen som garnnøster som ligger hulter til bulter i en skuff. Alle vet hvor vanskelig det er å finne endene i sånt nøstekaos. Og finner du en ende, er det likevel vanskelig å nøste opp tråden fordi den ligger sammensurret med alle de andre. Over og under, innimellom, foran og bak.

Forklare tumletankene mine? De er som en stor oppslagstavle. En sånn korktavle. Kjedelig. Brun. Anonym. Og på tavla henger det gule lapper. Post-It-lapper. I haugevis. De henger over og under hverandre. Innimellom hverandre. Foran og bak. Og alle vet hvordan gule lapper ser ut. Ja, nemlig. De er prikk like hverandre. Alle lappene er fulle av håndskrevne beskjeder. Min håndskrift. Skrevet med blå kulepenn. De henger over alt. Nesten. Kun helt på midten av tavla er det et tomt område.

Gule lapper = viktige beskjeder. Det er jo derfor vi har gule lapper. For å skrive ned og huske viktige ting. Mine lapper er fulle av tekst. Jeg står 2-3 meter unna tavla mi. Herfra ser jeg bare gule lapper. Haugevis. Jeg ser det står noe på dem. Men for alt jeg vet kan det likegodt stå blablabla der, eller rett og slett bare lekeskrift-rabling. Herfra ser alle like viktige ut uansett. Gule lapper = viktige beskjeder.

Hodet mitt må med andre ord være fullt av ting jeg anser som nettopp viktige beskjeder. Haugevis. Hulter til bulter. Alle like synlige, like iøynefallende, og like anonyme. Tavla mangler fokus. Det er som nøsteskuffen. Haugevis av nøster med løse ender jeg ikke klarer å få øye på fordi ingen skiller seg ut.

Jeg ser på tavla mi. Ser på hvordan jeg prøver å strukturere tankene mine. Ja, kanskje til og med livet mitt. Skrive opp alt jeg kommer over av viktige beskjeder og få de opp på tavla. På gule lapper. Men istedenfor at det hjelper meg, blir alt bare et eneste stort lappekaos. Og jo mer jeg kikker, jo mer jeg prøver å finne en lapp å fokusere på – desto mer uklare blir lappene. De flyter liksom over i hverandre. Blir en eneste stor gul masse. En eneste stor viktig gul masse.

Øynene mine virrer hit og dit. Over og under. Innimellom. Foran og bak. Og det eneste jeg klarer å feste blikket på, er tomrommet midt på tavla. Det er ingenting der. Bare tomrom. Blankt.

Jeg kjenner jeg nettopp der ønsker meg en plakat! En klar, hvit plakat. Med sort og tydelig skrift. Hvor det står: Sånn kan du gjøre det, Åshild. En slags overskrift som gir meg løsningen på hvordan jeg kan leve livet mitt på en best mulig måte. Jada, jeg ønsker meg visst ikke småtterier. Men så er ikke gule lapper laget for småtteri heller.